Snakker vi samme språk?

Kjærlighet er et ord som blir brukt mye, men som kan betyr forskjellige ting for forskjellige folk.

Hvis jeg spør deg om å nevne et par bibelvers om Guds kjærlighet er det ikke utenkelig at Johannes 3:16 er et av de først vers du tenker på. Dette er nok uten tvil et av Bibelens mest kjente vers og det har til og med fått den ærefulle tittel “Den lille Bibel”.

Dette er også et av de vers i Bibelen som faktisk taler om Guds kjærlighet og verset sier med klare ord at Gud elsket verden, men hva mener Bibelen med at Gud elsket verden? En ting jeg ofte undret meg over var hvordan Johannes 3:16 kunne si at Gud elsker verden og bare noen få vers senere, i Johannes 3:36 står det at Guds vrede er over dem som ikke er lydige mot Sønnen.

Nå har jeg alltid vært tilhenger av å ta hensyn til sammenheng når jeg bruker bibelvers i min forkynnelse. Så da jeg en gang ble spurt om jeg visste hva som stod i Johannes 3:14-15 ble jeg litt pinlig berørt — for jeg var faktisk ikke helt sikker. Jeg sjekket og der sto det:

Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. (For så høyt har Gud elsket verden...) — Johannes 3:14-15

Plutselig gikk det opp for meg at vers 16 begynte med “For så høyt…” og når man begynner en setning med “For så høyt…” refererer det jo til noe. Noen vil kanskje si at det refererer til det faktum at Gud var villig til å sende sin enbårne sønn og det nok noe sant i det. Men en slik forståelse kommer av at man har tatt Johannes 3:16 ut av sammenhengen. For når du leser verset i sin sammenheng er det tydelig at grunnen til at verset begynner med “For så…” er fordi verset står i sammenheng med vers 14-15.

Mitt første spørsmål var så: “Hva i all verden har historien om Moses og slangen i ørkenen med Guds kjærlighet å gjøre?”. Jeg bestemte meg for å lese nøyere igjennom denne historien som står i 4. Mosebok kapittel 21.

Moses og slangen i ørkenen

Kort fortalt er historien om Moses og slangen i ørkenen slik:

Israel vakte Guds harme fordi de snakket imot Gud, imot Moses og klaget over mangel på brød og vann. Dette til tross for at Gud nettopp hadde gitt dem seier over kanaaneerne. Som straff sendte Gud giftige slanger inn blant folket og mange av dem døde. Folket kom da til Moses og bekjente sine synder og ba ham å be Gud om å fjerne slangene. Selv om det ikke står at Gud fjernet slangene så hørte Gud Mose bønn og gav ham en redningsplan. Moses skulle lage en kobberslange som han satte på en stang og si til folket at hver den som løftet blikket og så på slangen skulle berge livet.

Når man leser Johannes 3:16 i sammenheng med vers 14 og 15 ser man at historien om Moses og slangen i ørkenen er et bilde på hvordan Gud elsker verden – og dette gir et litt annet bilde av Guds kjærlighet enn hva som ofte blir presentert.

Jeg har hørt mange forkynne evangeliet på en måte som gir inntrykk av at Gud elsker deg fordi DU er en så vidunderlig skapning. Fokuset er at vi må bli frelst fordi Gud elsker oss, og ikke fordi vi er fortapt og på vei til helvete. Men om du tenker etter gir ikke dette mening.

Frelse betyr jo å bli reddet. Er det fordi Gud elsker meg at jeg trenger å bli reddet? På samme måte gir heller ikke Guds nåde noen mening om det ikke går opp for meg at jeg er dømt og på vei til fortapelsen, uten noen mulighet for å redde meg selv og uten mulighet til å gjøre meg fortjent til å bli reddet. Når dette går opp for meg er det nåde jeg søker, og når jeg da får nåde vil jeg også sette ennå større pris på nåden.

Hvorfor elsker Gud oss?

Elsker Gud oss fordi vi er så fantastiske? I så fall fortjener vi jo egentlig Guds kjærlighet, men det er ikke dette Bibelen lærer. Guds kjærlighet er mye større! Han elsker oss selv om vi ikke fortjener det. Hans kjærlighet er så stor at Han var villig til å, i Jesus, selv ta den straff vi fortjente. Dette gjorde Han selv om vi overhode ikke har gjort noe som helst som skulle tilsi at vi fortjente det.

Spørsmålet blir så: “Hva slags kjærlighet snakker vi om?” Det er tydeligvis ikke en kjærlighet basert på hvor elskverdige vi er, og hvis ikke Bibelen skal motsi seg selv må det være en kjærlighet som også inkluderer Johannes 3:36 – som sier at Guds vrede er over dem som ikke tror på Sønnen.

Jeg tror ikke Gud ser ned på Adolf Hitler, Anders Breivik eller andre massemordere med kjærlighet i blikket. Jeg tror ikke Han ser ned på dem og sier: “Å hvor fantastiske og elskverdige personer dere er”. Tvert imot sier Salme 11:5 at Gud “… hater dem som elsker vold ...” og i Salme 5:6 står det at Han “hater alle ugjerningsmenn”. Mange sier: “Gud elsker synderen, men hater synden” og i mange år trodde jeg nesten at dette var et bibelsitat. Men plutselig oppdaget jeg at dette var et sitat av Mahatma Ghandi.

Menneskets problem er at Gud ikke kan skille mellom synden og personen. Hvis det hadde vært mulig kunne Gud sende synden til helvete og ta personen til himmelen.

Når man leser historien om Moses og slangen i ørkenen, ser man at Gud ikke valgte å gi Israels folk en løsning fordi Han syntes de var så fantastiske. Han sier jo til Moses “... Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem!” (2. Mos. 32:9-10).

Gud sa dette om Israels folk på tross av at de faktisk var hans utvalgte folk og når det kommer til Guds dom over Israel skriver Paulus at “disse hendelsene peker fram mot vår tid; de skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, som de hadde det…” (1. Kor. 10:6).

Johannes 3:16 sier at Gud elsker hele verden, men det er ikke en kjærlighet som hindrer Hans vrede i å ramme dem som lever i synd, og når man leser vers 16 i sammenheng med vers 14-15 blir dette veldig tydelig.

Forstår verden hva ekte kjærlighet er?

Problemet er at den verden vi lever i har fått et forvrengt bilde av kjærlighet og verdens syn på kjærlighet har også sneket seg inn i mange kristne rekker. Når man så forkynner et “kjærlighets budskap” til en verden som har et forvrengt bilde av kjærlighet er sjansen for å bli misforstått veldig stor.

Jeg sier ikke at man ikke skal forkynne Guds kjærlighet, men om man forkynner Guds kjærlighet uten samtidig å ta seg tid til å tale om synd og dom, kommer man til å bli misforstått. Om mennesker responderer på et slikt budskap, er det også en stor mulighet for at deres forståelse av Guds kjærlighet er basert på at de er så fantastisk skapt og derfor verd hans kjærlighet — men Guds kjærlighet er mye større enn som så.

Et kall til å gjøre disipler

Matteus 28:18-20

Da Jesus hadde sin siste jordiske samling med disiplene sine, gav Han dem det vi i dag kaller «misjonsbefalingen». Dette var arbeidsbeskrivelsen deres — instruksen for hva de skulle bruke tiden til mens de ventet på at Han skulle komme igjen.

Kjernen i den arbeidsbeskrivelsen var at de skulle gjøre folk til disipler og lære dem å holde alt det Han hadde befalt. De skulle med andre ord ikke kun «verve tilhengere». Deres mål skulle ikke kun være å få folk til å «tro» på Jesus — de skulle gjøre folk til disipler som fulgte Jesus.

Når vi leser i Apostlenes Gjerninger, ser vi at de tok Jesu befaling på alvor. De som tok imot ordet ble ikke passive menighetsmedlemmer, for når menigheten vokste står det at «... tallet på disiplene økte stadig ...» (Apg 6:7). Dette var ikke folk som kun ble frelst på grunn av menighetens kule lovsangsband — det var folk som holdt «... urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet ...» (Apg 2:42).

I løpet av de neste århundrene gikk denne lille gruppen av disipler fra å være en liten gruppe jøder til å bli en massiv bevegelse som ikke kunne ignoreres. Men hva var det som gjorde at de vokste så raskt? Det var heller ikke bare i begynnelsen at veksten var eksplosiv — den eksplosive veksten fortsatte i flere hundre år.

Selvfølgelig tror jeg veksten var et resultat av Den Hellige Ånds virke iblant dem, men jeg tror også nøkkelen var at de faktisk gjorde det Jesus hadde befalt dem — de gjorde folk til disipler.

Forfølgelse

På grunn av forfølgelse var det ikke lett å være en kristen de første 300 år. Å bli en kristen var på den tiden ikke noe man ble fordi det var kult, eller fordi menighetene var så «relevante». Budskapet som de forkynte var heller ikke tilpasset kulturen de levde i. Paulus sier at det de forkynte, var for «... jøder et anstøt og for grekere en dårskap ...» (1. Kor 1:23).

Å bli frelst var med andre ord ikke en spontan avgjørelse man gjorde i et «ettermøte», mens lovsangsbandet spilte litt følelsesladet musikk. Alle var klar over at å bli en kristen var en avgjørelse som ikke ville bli godt mottatt i samfunnet generelt — og kanskje lå det en skjult velsignelse her. Dette var jo en effektiv måte å filtrere ut dem som ikke var villige til å ta sitt kors opp og følge Jesus (Matt 16:24).

Er alle kristne disipler?

Noen tenker nok at det å være en kristen er det samme som det å være en disippel — og det burde det være, men dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

I dag er det «kristne» som sier de tror på Jesus, men som egentlig ikke er villige til å følge Jesus. Ja, de kaller seg kristne, sier de tror på Jesus og kommer i menigheten på søndagen, men i hverdagen er de ikke villige til å «... fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg ...» (Luk 9:23).

Når det å bli en kristen ikke koster noe, og budskapet vi forkynner ikke stiller folk på valg, da blir det lett for folk å hoppe på lasset uten egentlig å være villig til å bli en disippel. Dette tror jeg har vært med på å fylle menigheten med «ugress» (Matt 13:24-30), og dette ugress kveler sann åndelig vekst.

I dag har vi gjort det så «lett» å bli en kristen at mange har hoppet på lasset uten å ha regnet ut kostnaden. Man skal bare be en frelsesbønn og så er saken i orden — men det står ingenting i Bibelen om å be en frelsesbønn. Det står om å bekjenne Jesus som Herre (Rom 10:9-10), det står om å være villig til å fornekte seg selv og være villig til å følge Jesus (Matt 16:24), men ingen steder blir det å bli frelst presentert som noe som ikke vil koste oss noe.

Ja, vi er frelst av nåde og det er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til, men det betyr ikke at man kan bli en kristen og bare fortsette å leve slik som man selv vil. Man kan ikke være en kristen og være sin egen Herre. Man må være villig til å følge og å adlyde en ny Herre — Jesus Kristus.

Vi vet nok at det å være en «disippel» av Jesus betyr at man faktisk må være villig til å følge Ham i hverdagen. Men er det å følge Jesus et krav, selv om man bare ønsker å være en «kristen». Jeg tror mange i dag (kanskje litt ubevisst) har separert det å være en «kristen» og det å være en «disippel».

Man sier at det å bli en kristen er lett! Jesus betalte prisen, så nå er det bare å be en frelsesbønn også er saken i orden. Det å fornekte seg selv og ta opp sitt kors er kun noe som gjelder for dem som ønsker å være disipler av Jesus. Men Bibelen skiller ikke det å være kristen fra det å være en disippel. Tvert imot sier Bibelen at «kristen» var noe de som allerede var disipler ble kalt (Apg 11:26).

I dag har vi snudd dette på hode, hvor det å bli en kristen er det man først blir, og når man begynner å ta troen mer på alvor så kan man kalle seg en disippel. I Bibelen er det ikke «A» og «B» kristne — det er kun en type kristne og det er dem som har gjort Jesus til Herre.

Disipler = Multiplikasjon

Kanskje du nå lurer på hva dette har å gjøre med den vedvarende eksplosive veksten kristendommen hadde de første par hundre år — og svaret er ganske enkelt.

Om du gjør folk til «kristne» som kun tror på Jesus, men hvor hverdagen stort sett er fylt opp av deres egen agenda. Da vil menigheten fylles med passive medlemmer som «tror» på Jesus, men deres hverdag bærer ikke preg av at de «følger» Jesus.

Om du gjør folk til «disipler», vil det å adlyde Jesus bli en naturlig del av deres hverdag — det er jo Han som er deres Herre. De vil aktivt søke å få dele sin tro med andre, for det er jo noe deres Mester ønsker de skal gjøre. De blir ikke passive medlemmer, men tar aktivt del i fellesskapet, i lydighet mot Ham som de er disipler av.

Et fellesskap fyllt av disipler vil derfor vokse, og veksten vil ikke kun avhenge av hvor salvet pastoren er — for alle vil bidra til veksten ved at alle aktivt tar del i oppdraget. Men i dag godtar vi det å være et passivt medlem som OK. Vi ønsker selvfølgelig at alle skal ta aktivt del i fellesskapet, men om noen kun velger å komme hver søndag, er det OK.

Jeg tror vi trenger å komme tilbake igjen til modellen vi ser i Apostlenes Gjerninger. Der var det å være en kristen det samme som å være en disippel av Jesus — en som er villig til å følge Jesus i hverdagen. Vi må være ærlige med folk og si at om de ønsker å bli en kristen er det en pris å betale — det er et kors å bære.

Er Jesus kul nok?

Et «slogan» jeg har hørt blitt brukt en del i forbindelse med det å nå ut til mennesker med Evangeliet er ordtaket «Gjør Jesus attraktiv!». Selv om jeg absolutt er for å nå mennesker med Evangeliet, har denne setningen fått meg til å tenke litt.

Hva betyr det å gjøre Jesus attraktiv? Jeg forstår hva som ofte legges i det, men samtidig tror jeg det er en liten fare med tanken om at Jesus skal GJØRES attraktiv. Trenger Jesus å GJØRES attraktiv? Og et annet spørsmål er: «Hva er det som gjør Jesus attraktiv?».

Er det noe ved Jesus som skal forandres, slik at Han blir mer attraktiv for det moderne mennesket? Eller er Jesus allerede attraktiv, fordi Han har noe det moderne menneske trenger? Dette er et viktig spørsmål, og hvordan man besvarer disse spørsmål avgjør hva man mener med å gjøre Jesus attraktiv.

Må Jesus modifiseres?

Nå tror jeg ikke mange kristne direkte sier at Jesus må modifiseres, for å lettere bli akseptert av det moderne menneske. Men i et forsøk på å gjøre Jesus mer attraktiv, er det mange som justerer budskapet i frykt for å støte folk vekk.

Ting som synd, helvete og dom blir fort feiet under teppet, og nåde, kjærlighet og godhet blir løftet frem som hoved kjernen i budskapet. Nåde, kjærlighet og godhet er absolutt en del av budskapet, men problemet kommer når vi bevist unnlater å snakke om ting vi tror kan være politisk ukorrekt. Når vi gjør det, justerer vi det budskap Paulus sa var «Guds kraft til frelse» (Rom 1:16), og da står vi i fare for at budskapet mister sin kraft.

Evangeliets budskap er ikke «tidsbestemt», og forandres ikke i takt med kulturelle trender. Det er et evig budskap, og hos Jesus er det ingen «skiftende skygge» (Jak 1:17). Han er «i går og i dag den samme — ja, til evig tid» (Heb 13:8). Det betyr ikke at vi ikke kan bruke nye virkemidler for å formilde budskapet, eller nye historier folk lettere kan kjenne seg igjen i. Men budskapet må ikke forandres.

Hva gjør Jesus attraktiv?

I Evangeliene ser vi at Jesus uten tvil var attraktiv for enkelt mennesker. Matteus 9:10 sier at det «... kom mange tollere og syndere og satte seg sammen med Ham ...» og selv om Jesus visste godt at Sakkeus og hans vennegjeng var «syndere», hindret det ham ikke i å si «... Sakkeus, skynd deg og kom ned, for i dag må Jeg ta inn i ditt hus ...».

Det var jo nettopp slike ting som gjorde at Fariseerne anklaget Jesus for å være «... tolleres og synderes venn ...» (Luk 7:34). Men Jesus gjorde det veldig klart at Hans mål for å være sammen med «tollere og syndere», var for å frelse dem (Luk 19:10) — ikke for å vise dem at Han var like kul som dem.

Jeg tror ikke Han tiltrakk seg «tollere og syndere» fordi de så at Han, i likhet med dem, drakk vin — eller fordi Hans klesstil var tidsriktig. Jeg tror de så at Jesus hadde noe de trengte, og jeg tror de så noe ekte i Ham — noe som var annerledes en Fariseernes hykleri. Om vi ønsker å gjøre Jesus attraktiv, må det være fordi vi hjelper folk til å se at Jesus kan tilby noe de trenger — nemlig tilgivelse for synd. Selv om folk generelt er innforstått med at de ikke er fullkomne, tror jeg ikke folk generelt virkelig forstår deres behov for tilgivelse.

Relevant kristendom

Jesus er absolutt relevant for det moderne menneske, men det er ikke fordi Han er «kul». Om man prøver å fremstille Jesus som «kul» kommer man fort på avveier, for da blir fokuset å TILPASSE Jesus. Når det å tilpasse blir fokuset, er det veldig lett å justere budskapet, slik at det er mer tilpasset dagens kultur.

Det vi heller burde gjøre er å belyse den virkelige grunnen til at Jesus er relevant. Når folk ser hvorfor Jesus er relevant i dag, da blir Jesus attraktiv — ikke fordi Han er kul, men fordi Han tilbyr noe ingen andre kan tilby — nemlig tilgivelse for synd.

Bibelens Jesus

Jeg har hørt folk si, at grunnen til at dagens menigheter tømmes for unge mennesker er fordi kirkene må gjøres mer moderne. Det er kanskje noe sant i dette, men vi trenger mer enn moderne menigheter om vi ønsker å nå Europa.

Når Jesus sier at vi er jordens salt, så legger Han til at «... hvis saltet mister sin saltkraft, hvordan skal det da kunne bli salt igjen? Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene.» (Matt 5:13).

Kan det være at vi, i vårt forsøk på å justere budskapet som skulle være «Guds kraft til frelse», har mistet kraften og at vi derfor ikke lenger er relevante for verden rundt oss. Det er tusenvis av Europeere i dag som har dype åndelig lengsler, men de søker ikke til kirkene. Hvorfor? Fordi de assosierer kirken med historie og religion, men ikke med åndelig liv. Men Bibelens Jesus har både liv og kraft til å frelse.