Evangeliet ifølge Bibelen

Ordet evangelium er latinsk og betyr godt budskap og derfor blir betegnelser som “Evangeliet”, “gode nyheter” eller “godt nytt” brukt litt om hverandre i kristne sammenhenger. Men at et budskap er ”gode nyheter” gjør det ikke automatisk til det evangelium Bibelen taler om.

Det evangelium Bibelen taler om er et helt bestemt budskap og det er dette budskap Paulus sier er “Guds kraft til frelse” (Romerbrevet 1:16). Med gode intensjoner har mange kristne søkt å forkynne Evangeliet på en måte som gir budskapet et mer positivt preg og selv om tanken er god, har dette dessverre ført til at det som i dag ofte blir kalt Evangeliet, er veldig forskjellig fra det budskap de først kristne forkynte.

Om jeg, i et forsøk på å forkynne et mer mottagelig budskap, velger å modifisere budskapet, må jeg være klar over at det er Guds eget budskap jeg tar meg friheten til å forandre. Selvfølgelig vil presentasjonsformen forandre seg fra generasjon til generasjon og man bruker andre ord, nye metaforer, uttrykk, osv., men budskapet må forbli det samme.

Hva var budskapet disiplene skulle forkynne?

Mange vil si at Evangeliet er de gode nyheter om at Gud elsker dem, men selv om dette er sant og absolutt gode nyheter, er det faktisk ikke hva de først kristne forkynte. I følge Johannes 3:16 var det kjærlighet som MOTIVERTE Gud til å sende Jesus, men det var ikke FORDI Gud elsket oss at vi TRENGTE å bli reddet (frelst). Vi trengte frelse fordi vi var fortapt.

Selvfølgelig var det ikke det at vi var fortapt som var de gode nyhetene - de gode nyhetene var at vi nå kan unnfly fortapelse. Men det er det faktum at vi er fortapt som gjør Guds løsning til gode nyheter. I slutten av Evangeliene ser vi Jesus forbereder sine disipler på at Han snart skal forlate dem og like før sin himmelfart forklarer Han for sine

disipler hva de skal forkynne.

…og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. — Lukas 24:46-47

Når Peter for første gang bringer Evangeliet til hedningene kan vi lese Peters direkte gjengivelse av hva Jesus bad dem forkynne.

Og han (Jesus) bød at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde. Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn. — Apostlenes Gjerninger 10:42-43

Når Peter gjengir for Kornelius’ hus hva Jesus bad dem forkynne, sier han de skulle forkynne at Jesus er den som Gud har satt til dommer over levende og døde, og at tilgivelse for synd kunne oppnås ved Hans navn. At Peter sier de ble bedt om å forkynne Jesus som dommer over levende og døde passer også perfekt med det vi leser Jesus ber dem om å forkynne i Lukas kapittel 24. For grunnen til at vi trenger å få vår synd tilgitt er fordi det kommer en dag hvor vi skal stå til regnskap for vårt liv her på jorden (Hebreerbrevet 9:27). Om vi ikke har fått vår synd tilgitt innen den dag vil vi gå fortapt.

De første kristne var ikke av den forståelse at alle mennesker allerede VAR forsont med Gud, men de forkynte at veien VAR ÅPNET så alle nå KUNNE BLI forsont. Derfor sier Paulus:

Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! — 2. Korinterbrev 5:20

I Apostlenes Gjerninger kapittel 17 ser vi at Paulus kom i diskusjon med noen epikureiske og stoiske filosofer fordi han forkynte Jesu oppstandelse (Apostlenes Gjerninger 17:18). Når de så inviterer ham til å forklare nærmere hva han tror på forklarer Paulus budskapet slik:

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting. Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: «For vi er hans slekt.» Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde. — Apostlenes Gjerninger 17:24-31

Mot slutten av sitt liv oppsummerer Paulus, i sin avskjedstale til de eldste fra Efesos, hva hans budskap har vært. Da sier han at hans budskap har vært omvendelse til Gud og tro på Jesus Kristus (Apostlenes Gjerninger 20:21). Det som sjokkerer mange, når de går igjennom de ganger Evangeliet blir forkynt i det Nye Testamentet, er at Guds kjærlighet faktisk ikke blir nevnt en eneste gang.

Når du går igjennom Apostlenes Gjerninger og studerer de steder hvor evangeliet blir forkynt vil du finne følgende hovedpunkter

• Omvendelse fra synd og til Gud

• Jesus oppstandelse

• Jesu makt til å tilgi synd

• At det en dag kommer en dom

Når Evangeliet forkynnes i dag er det mange av disse punkter som faktisk ikke blir nevnt. Andre punkter, som for eksempel synd, blir kun nevnt generelt slik at de som lytter ikke skal føle seg fordømt.

I dag liker vi heller å fokusere på at Jesus elsker deg, at Gud har en fantastisk plan for ditt liv og at Han vil hjelpe deg med alle dine problemer. Selv om dette er sant er det verd å legge merke til at ingen av disse punkter blir brukt i Apostlenes Gjerninger. Om du i dag forkynner at mennesker må omvende seg og at det kommer en dag hvor Gud skal dømme levende og døde, vil du fort få høre at din forkynnelse har et negativt fokus - men det hadde nok både Paulus og de andre Apostler også fått høre. Faktisk kan vi lese at når Feliks hørte Paulus tale om troen ble han så skremt at han ba ham stoppe.

…Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Jesus Kristus. Men da han snakket om å gjøre det som er rett, om å være avholdende og om den kommende dom, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.» — Apostlenes Gjerninger 24:24-25

Nå tror jeg ikke det å skremme mennesker er den beste løsning, men jeg ønsker å poengtere at det budskap som blir presentert i dag er veldig annerledes enn det budskap vi leser om i Bibelen, og dette burde bekymre oss.

I dag er vi livredde for å fremstille Gud som en fryktinngytende Gud, men ønsker heller å fremstille Ham som en god pappa som aldri blir sint. Ja, Gud er en god Far, men Han er også en fryktinngytende og rettferdig dommer. Vi kan ikke velge å vrake når det kommer til hvordan vi ønsker Han skal være. Han er den Han åpenbarer seg som i Bibelen. Gud er nådig og har gitt oss tid til å omvende oss. Men det kommer en dag da både levende og døde skal få sin dom og derfor er det viktig å få sin sak i orden med Gud nå.

Det store “Hvorfor?”

Det er mange mennesker i dag som hører kristne tale høyt om hvor fantastisk det er å kjenne Jesus, og i sitt stille sinn tenker de: “Så fint at DE har funnet noe som fungerer for DEM”. Fordi vi har et ønske om å være mer positive, har vi fokusert så mye på “fordelene” at vi ofte har glemt å fortelle folk HVORFOR de også faktisk behøver å bli frelst.

Paulus sier at vi som kristne har blitt gitt forsoningens tjeneste, men for en som ikke vet at han er i en konflikt gir ikke et forsonings-budskap noe mening.

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! — 2. Korinterne 5:19-20

I følge Bibelen er mennesker som ikke har tatt imot Jesus under Guds vrede og på vei mot fortapelse (Johannes 3:36). Dette er GRUNNEN til at de trenger frelse. De gode nyhetene er at vi nå, ved å tro på Jesus, kan få vår synd tilgitt og bli forsont med Gud - dette er de gode nyheter.

Noen ønsker kun å forkynne forsoning, uten å tale om hvorfor vi må forsones, men når vi gjør det fjerner vi selve grunnen til at de gode nyheter er gode nyheter. La oss ikke skamme oss over Evangeliet og la oss forkynne det slik de først kristne gjorde det. La oss ikke, i frykt for hva mennesker vil tenke, unnlate å fortelle folk HVORFOR vårt budskap er relevant for alle. La oss i kjærlighet forkynne hele sannheten slik at menneskers øyne kan bli åpnet så de ser hvorfor Evangeliet er gode nyheter nettopp for dem.

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. — Romerbrevet 1:16

Det store ”hvorfor?”

Det sies at kristne er eksperter på å svare på spørsmål som ingen har spurt, og hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg det er mer sannhet i den setningen enn jeg skulle ønske var tilfelle.

Jeg kan huske da meg og min kone flyttet til Danmark for å starte en menighet i en liten by som het Nakskov. Nygift og i en fremmed by tok vi fatt på oppgaven med stor iver og en av de ting vi gjorde helt i begynnelsen var å lage en spørreundersøkelse.

Målet var å finne ut hva dansker egentlig visste, når det kom til åndelige ting. Da vi gikk igjennom svarene gikk det plutselig opp et lys for meg. De aller fleste som tror det finnes en Gud har generelt to forskjellige holdninger. Den ene er at alt er OK mellom dem og Gud og den andre er at selv om alt ikke er OK, vil alt gå godt til slutt, for Gud er jo en god og kjærlig Gud.

Det lys som plutselig gikk opp for meg var at folk søker ikke frelse, ganske enkelt fordi de ikke tror de trenger det. Kanskje høres dette innlysende ut, men for meg var dette faktisk en øyneåpner. Jeg hadde sett på det å forkynne evangeliet som å proklamere at Jesus er veien, men plutselig gikk det opp for meg at de fleste faktisk ikke leter etter veien.

Mitt budskap var fint og flott for dem som trengte det, men mange oppfattet ikke det jeg forkynte som relevant for dem. Jeg kunne si ”Jesus er svaret”, men det var ikke et spørsmål de søkte svar på.

Svarer vi på spørmål ingen har spurt?

Når vi gikk ut på gatene for å snakke med mennesker fortalte vi dem de gode nyheter om at Gud er god og at Han elsket dem, men til min overraskelse var mange faktisk helt enig i det — med mindre de var ateister og ikke trodde på noen Gud. Plutselig ble jeg klar over at grunnen til at ikke flere blir frelst er fordi de ikke tror de trenger å bli frelst.

Medisin til folk som ikke tror de trenger det

For å illustrere hvordan vi ofte forkynner evangeliet vil jeg fortelle en liten historie om en doktor som hadde en syk venn.

Forestill deg en doktor som har en venn han er veldig glad i. Fordi han er doktor kan han se noen urovekkende symptomer hos sin venn. Han gjenkjenner at disse symptomer er tegn på en farlig sykdom, hvor den som er syk ikke merker at han er syk før det er for sent.

Doktoren er en glad og positiv mann som ikke ønsker å skremme sin venn med dårlige nyheter. Han vet at det finnes en medisin for sykdommen vennen har, men hvordan skal han få vennen til å ta denne medisinen, uten å ”skremme” vennen med nyheten om at han har en dødelig sykdom.

På en eller annen måte må doktoren få introdusert sin venn for medisinen, og helst uten å måtte snakke om negative ting som dødelige sykdommer. Løsningen blir derfor å invitere vennen på kaffe og før vennen kommer plasserer han medisinen strategisk på bordet — i håp om at vennen vil spørre hva slags medisin dette er. Planen virker, for mens de hygger seg over en kopp kaffe spør vennen hva slags medisin som står på bordet og doktoren griper anledningen.

”Dette er en fantastisk medisin” sier doktoren entusiastisk, og fortsetter med å fortelle om hvordan denne medisinen kan gi ham fred, glede og indre harmoni. Utfordringen er bare den at vennen sliter verken med angst eller depresjon og om sant skal sies er han faktisk ganske glad og fornøyd med livet.

Men doktoren er ivrig og fast bestemt på at denne medisinen er noe hans venn må prøve, så vennen lar seg overtale av doktorens entusiasme. Nå må doktoren bare sørge for at vennen fortsetter med å ta medisinen — for så lenge vennen tar medisinen vil alt være OK.

Doktoren har derfor utviklet et godt oppfølgingsprogram som skal hjelpe vennen å holde stø kurs og ikke bli motløs om han ikke merker de store resultater med det samme. Jevnlig tar han kontakt med vennen for å høre hvordan det går. Om vennen skulle ha glemt å ta medisinen er doktoren rask til å påpeke hvor viktig det er å ta medisinen daglig.

Problemet er at så lenge vennen ikke virkelig har forstått situasjonens alvor, er det vanskelig for vennen å holde motivasjonen oppe. Så lenge det ikke koster noe kan han saktens ta medisinen, men i en travel hverdag blir den fort glemt og om han opplever det ubehagelig å ta medisinen vil den fort bli satt på hylla. Selv om doktorens ønske var å være en positiv og hyggelig doktor, gjorde han faktisk vennen en bjørnetjeneste. Ved å unnlate å fortelle vennen om hvorfor han egentlig trengte medisinen, gjorde han det samtidig vanskelig for vennen å finne motivasjon til å ta medisinen.

Kanskje vennen i første omgang følte det godt å ta medisinen, kanskje han fikk nye venner som også tok den samme medisinen og kanskje det nye fellesskapet gav ham ny glede og mening i livet. Men om doktorens venn ikke virkelig forstår hva den egentlige grunn til at han trenger medisinen er, vil han ikke virkelig sette pris på medisinen. Om doktoren derimot hadde tatt seg tid til å fortelle vennen de ubehagelige nyhetene, vist vennen symptomene og forklart situasjonens alvor — ja, da ville vennen gjort hva som helst for å få tak i medisinen han trengte.

Han hadde ikke trengt å bli minnet på å ta medisinen og om venner og kjente gjorde narr av ham, på grunn av medisinen, hadde ikke dette ført til at han stoppet. Han ville bare være uendelig takknemlig for doktoren som gjorde ham oppmerksom på situasjonen og at det fantes en medisin som kunne holde ham i live.

Den som er mye tilgitt elsker mye

I Lukas kapittel syv spiser Jesus middag hos en fariseer ved navn Simon. Mens de spiser kommer en kvinne og faller gråtende ned for Jesu. Hun fukter føttene hans med tårene og tørker dem med håret sitt.

Simon blitt støtt over at Jesus ikke sender kvinnen bort, og Jesus vender seg derfor til ham og forteller en historie om to menn som hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skylte fem hundre denarer og den andre femti denarer, men pengeutlåneren ettergav dem begge gjelden. Jesus spør så Simon hvem han tror vil være mest takknemlige og Simon svarer, den han etterga mest.

Jesus avslutter med å si ”... Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite ...” (Luk. 7:47). I Lukas kapittel fem er fariseerne igjen irritert over Jesu valg av venner, og Jesus svarer ved å si ”... Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke ...” . Han fortsetter med å si at Han ”... ikke er kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse ...” (Luk. 5:31-32).

Jesus hadde ikke noe problem med å være sammen med tollere og syndere, men Hans mål var klart — Han ønsket å kalle dem til omvendelse. Eller som han sier i Lukas 19:10 så er Han kommet ”... for å lete etter de bortkomne og berge dem ...”. Vi må ikke være redd for å fortelle folk hvorfor. Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre når vi forkynner evangeliet er å hjelpe folk til å forstå HVORFOR de trenger det vi har å tilby dem. Når alt kommer til alt vil vårt budskap ikke oppfattes som relevant uten at de forstår hvorfor de trenger det vi tilbyr.

Det er sant at Jesus elsker dem, men det er ikke derfor de trenger å bli frelst. Ja, Gud er god, men det er heller ikke derfor de trenger å bli frelst. Å bli frelst betyr å bli reddet, og det er ikke fordi Jesus elsker oss at vi trenger å bli reddet. Ja, det var fordi Gud elsket verden at han sendte sin sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh. 3:16). Grunnen til at verden trengte frelse var fordi den var fortapt og ikke fordi Gud elsket den.

Kjærlighet var motivasjonen bak hvorfor Gud gjorde det Han gjorde, men grunnen

til at det var nødvendig, var fordi menneskeheten var fortapt og på vei til fortapelse.

Synd, omvendelse og nåde

Selv om det kan være upopulært å snakke om synd, er det viktig at vi som kristne ikke lar oss styre av hva verden synes vi skal forkynne. Evangeliet er gode nyheter, men det blir kun oppfattet som gode nyheter av dem som har forstått sitt behov for nåde. Og man vil heller ikke verdsette nåden uten at man også forstår at vi blir tilbudt noen man ikke har gjort seg fortjent til.

Mange vil helst forkynne nåde først, og når folk er blitt frelst, undervise om omvendelse og hellighet — men dette er en bakvendt rekkefølge som egentlig ikke gir mening. Om du først presenterer nåde, er det ikke lenger noe virkelig behov for omvendelse. Det er når folk ser sin egen synd at omvendelse blir aktuelt, og når de så får presentert Guds nåde, blir det som å tilby vann til en som lenge har vandret i ørkenen. Om vi i et forsøk på å være ”politisk korrekt” snur om på rekkefølgen, ender vi opp med å forkynne fine fraser som for mange mennesker ikke vil oppfattes som relevante.

I Jesu fotspor

Når man snakker med mennesker om Gud, finner man fort ut at mennesker er veldig forskjellige og dette kan noen ganger være utfordrende. Men når man ser hvordan Jesus snakket med mennesker, oppdager man et veldig viktig prinsipp.

Jesus hadde ikke noen ferdigskrevet mal for hva Han skulle si, og når man vet hvor forskjellige mennesker er, forstår man at det å bruke en ferdigskrevet mal ikke er noen god ide. Men et prinsipp er ikke det samme som en mal og når man studerer Jesus i Evangeliene, ser man at Han hadde et prinsipp i sine samtaler med mennesker.

Han søkte å lede mennesker til et bestemt sted. Hva Han sa og gjorde, var avhengig av hvem Han snakket med — men destinasjonen var alltid den samme. Noen ganger litt frekk

Det kan virke utrolig for snille og høflige skandinaver, men noen ganger var Jesus nesten litt uhøflig og avvisende. Det var ikke fordi Han ikke hadde kjærlighet til den Han snakket med. Når Han noen ganger tråkket folk litt på tærne, var det fordi Han ønsket å vekke noe i dem — noe som var nødvendig for lede dem Han snakket med til et punkt hvor deres hjerter ble god jord.

Et eksempel på dette ser vi i Lukas 18, hvor en rik ung mann kommer til Jesus. Det mannen søkte var edelt og godt — han søkte evig liv. Mannen hadde ikke helt forstått hvem Jesus egentlig var, men han henvendte seg i alle fall til riktig person, og mannens uvitenhet var ikke hans største problem. Problemet kommer tydelig frem i begynnelsen av samtalen.

Jesus begynner med å korrigere man-nens forståelse av hva det vil si å være «god». Dette gjør Han ved å slå fast at kun Gud er god, og ved å lede mannens oppmerksomhet mot De 10 Bud. Jesus visste at budene ikke var en vei til frelse, men Han svarte som Han gjorde for å vekke noe i den rike unge mannen — noe den rike unge mannen fullstendig manglet.

Selvrettferdighet

«Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung» svarte den rike unge mannen, da Jesus ledet hans oppmerksomhet mot De 10 Bud. Mannen var nok oppriktig i sitt svar, men at man er oppriktig er ingen garanti for at man har rett.

Når Jesus ber den rike unge mannen selge alt han eier og gi pengene til de fattige, var det heller ikke for å presentere det å gi til de fattige som en vei til frelse. Jesus sa dette for å hjelpe mannen til å se sitt problem — noe som var nødvendig for å lede mannen til syndserkjennelse. Mannen respons avslørte at han ikke hadde holdt alle budene. Han hadde faktisk brutt det første og viktigste bud av alle: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10:27).

Jesus prøvde ikke å være dømmende, men Han visste at mannen måtte bli konfrontert med sin egen synd og selvrettferdighet. Jesus sa de ting Han sa for å åpne mannens øyne, slik at mannen virkelig kunne se sitt eget behov for frelse. Når mannen først henvender seg til Jesus spør han: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?». Jesus prøver deretter å vise mannen årsaken til hans ufred, ved å lede oppmerksomheten til det faktum at han har brutt Guds bud. Siden mannen trodde at han var en god mann, var det spesielt viktig for Jesus å spesifikt peke på mannens hovedsynd — hans kjærlighet til penger.

Dette var ikke noe mannen hadde lyst til å høre, for det står at «...da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik ...» (Luk 18:23). I Markus sin gjengivelse av denne beretningen står det at mannen «... gikk bedrøvet bort, for han eide mye ...» (Mark 10:22). I Markus sin versjon av beretningen står det også at «Jesus så på ham og fikk ham kjær». Men at Jesus fikk mannen kjær, gjorde ikke at Jesus så mellom fingrene når det kom til denne mannens behov for omvendelse.

Nåde og sannhet

Jesus brukte ikke alltid loven i møte med mennesker. I Johannes 8 møter Jesus en kvinne som bokstavelig talt er i et desperat behov for frelse. Hun var grepet på fersk gjerning i hor og fariseerne nølte ikke med å minne Jesus om at «Moses befalte oss at slike skal steines». Deretter spurte de Jesus «Men hva sier Du?» (Joh 8:5).

Jesus hadde allerede et rykte på seg for å være «... tolleres og synderes venn ...» (Luk 7:34), så de hadde nok et håp om å presse Jesus opp i et hjørne. Hvis Jesus sa «ikke stein henne», ville de ha noe å anklage Ham for. Jesus kjente godt til Moseloven, men var ikke kommet for å «... oppheve loven eller profetene ...» (Matt 5:17). Samtidig var Han heller ikke kommet for å «... ødelegge menneskeliv, men for å frelse ...» (Luk 9:56).

Men det var en ting fariseerne ikke helt hadde forstått — nemlig at Gud også er nådig og gjerne tilgir når mennesker omvender seg og angrer sin synd. Nåde og tilgivelse er ikke kun en nytestamentlig ting. Allerede i 2. Mosebok 34:6, da Gud åpenbarte seg for Moses, sier Gud at Han er «... barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet ...». Senere sier Han også at Han «... tilgir misgjerning og overtredelse» (4.Mos 14:18).

Loven hadde allerede, på en tydelig og brutal måte, åpnet denne kvinnens øyne. Hun visste uten tvil at hun var skyldig og trengte frelse. Nettopp derfor sier Jesus til henne: «Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!» (Joh 8:11). Jesus holdt ikke loven opp mot denne kvinnen, for «vokteren» hadde allerede ført henne til Kristus — slik Paulus sa loven skulle gjøre (Gal. 3:23-25).

Men det var noen andre som fikk lovens rettferdige kraft rettet mot seg i denne historien — og det var fariseerne. Til dem sa Jesus: «Den syndfrie blant dere kan først kaste stein på henne» (Joh 8:7). Deretter står det at Han bøyde seg ned å skrev på jorden. Mange har spekulert i hva Jesus skrev, og jeg tror han skrev ned syndene til fariseerne som brakte denne kvinnen til Ham. For i neste vers står det at «... de som hørte dette, ble dømt av sin samvittighet og gikk bort, én etter én ...».

En ærlig løgner

En av fordelene ved å være ledet av Den Hellige Ånd, er at du vil være på rett sted til riktig tid. Et eksempel fra Jesu liv, når det kommer til dette, er historien om den samaritanske kvinnen ved brønnen. Jesus innleder samtalen ved å spørre om noe så hverdagslig som litt vann. Men på en fantastisk måte vrir Jesus samtalen over i en åndelig retning. Plutselig ser man at kvinnen faktisk var litt religiøst interessert. For når samtalen går i en åndelig retning, spør hun Jesus hva Han mener angående det riktige sted å tilbe.

Jesus var ikke der for å diskutere teologi, men Han gir likevel et tydelig svar på kvinnens spørsmål. Deretter gjør han noe litt merkelig. Han henvender seg til kvinnen og sier: «Gå og rop på mannen din og kom tilbake hit!» (Joh 4:16). Snakk om å hoppe rett i salaten med begge beina! Visste ikke Jesus at dette var et ømt punkt for denne kvinnen? Kvinnens svar viser tydelig at dette var ikke noe hun hadde lyst å snakke om. Hun svarer Jesus med

å si: «Jeg har ingen mann» — og hun håpet nok at de ikke trengte å snakke mer om dette.

Jesus visste at dette var et ømt punkt for kvinnen, men jeg tror også Han så at kvinnen var klar til å omvende seg. Han var ikke der for å fordømme henne, men lar kvinnen tydelig vite at Han kjenner hennes situasjon ved å si: «Du gjorde rett i å si: Jeg har ingen mann. For du har hatt fem menn, og den du har nå, er ikke din mann. Der talte du sant» (Joh 4:17-18).

Mange kristne ville nok ikke ha drømt om å dra frem dette emnet, hvis de visste det var et ømt punkt for kvinnen — men heldigvis er ikke Jesus som mange kristne. Han prøvde ikke å være uhøflig og var ikke der for å kaste stein, men han visste dette var et «problemområde» for kvinnen. Han visste at hennes samvittighet allerede hadde brakt henne til det punkt at hun var klar til å omvende seg — nå trengte hun bare noen til å gi henne det siste puff i riktig retning.

Liten og rik

Siste eksempel i denne artikkelen er historien om Sakkeus i Lukas 19, og dette er også et av de eksempler hvor Jesus ikke bringer fram synd eller loven. I historien om Sakkeus ser man en liten rik mann som ikke var særlig godt likt av folket. Mange kunne nok heller ikke forestille seg at Sakkeus innerst inne søkte frelse, men at Sakkeus gjerne ville se Jesus indikerer at samvittigheten hadde åpnet hans øyne for behovet for tilgivelse.

Dette kommer tydelig frem når Sakkeus reiser seg opp og sier: «Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye». Jesus svar var at «... i dag er frelse kommet til dette hus ...» (Luk 19:8-9). Jesus mente ikke at man kan bli frelst ved å gjøre gode gjerninger eller gi til de fattige, men Sakkeus sitt svar viste at han hadde omvendt seg — og når mennesker omvender seg har Gud ikke noe problem med å tilgi synd.

Konklusjon

Når man studerer de ganger Jesus taler med mennesker, er det et prinsipp som kommer tydelig frem. Jesus gav nåde til de ydmyke og lov til de stolte. Jakobs brev sier at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde» (Jak 4:6), og det er nettopp dette prinsipp vi ser i funksjon når Jesus møter mennesker.

Gud gav ikke Loven for at den skulle være en vei til frelse, men «... for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud ...» (Rom 3:19). Grunnen til at det er viktig for Gud at verden først skal stå straffskyldig, er fordi det er først når man forstår at man er skyldig at man søker nåde. Å komme ansikt til ansikt med egen synd er ydmykende — men nødvendig. For det er først når man aksepterer ens egen synd og behov for frelse, at vårt hjerte er i den ydmyke posisjon at Gud kan la oss oppleve Hans nåde og tilgivelse. Ja, faktisk er det å lede folk til denne erkjennelse en viktig del av det å forkynne Evangeliet, for det er når folk kommer til denne erkjennelse at deres hjerter blir god jord (Mark 4:13-20) som vil bære frukt som er omvendelsen verdig (Mat 3:8).