Snakker vi samme språk?

Kjærlighet er et ord som blir brukt mye, men som kan betyr forskjellige ting for forskjellige folk.

Hvis jeg spør deg om å nevne et par bibelvers om Guds kjærlighet er det ikke utenkelig at Johannes 3:16 er et av de først vers du tenker på. Dette er nok uten tvil et av Bibelens mest kjente vers og det har til og med fått den ærefulle tittel “Den lille Bibel”.

Dette er også et av de vers i Bibelen som faktisk taler om Guds kjærlighet og verset sier med klare ord at Gud elsket verden, men hva mener Bibelen med at Gud elsket verden? En ting jeg ofte undret meg over var hvordan Johannes 3:16 kunne si at Gud elsker verden og bare noen få vers senere, i Johannes 3:36 står det at Guds vrede er over dem som ikke er lydige mot Sønnen.

Nå har jeg alltid vært tilhenger av å ta hensyn til sammenheng når jeg bruker bibelvers i min forkynnelse. Så da jeg en gang ble spurt om jeg visste hva som stod i Johannes 3:14-15 ble jeg litt pinlig berørt — for jeg var faktisk ikke helt sikker. Jeg sjekket og der sto det:

Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. (For så høyt har Gud elsket verden...) — Johannes 3:14-15

Plutselig gikk det opp for meg at vers 16 begynte med “For så høyt…” og når man begynner en setning med “For så høyt…” refererer det jo til noe. Noen vil kanskje si at det refererer til det faktum at Gud var villig til å sende sin enbårne sønn og det nok noe sant i det. Men en slik forståelse kommer av at man har tatt Johannes 3:16 ut av sammenhengen. For når du leser verset i sin sammenheng er det tydelig at grunnen til at verset begynner med “For så…” er fordi verset står i sammenheng med vers 14-15.

Mitt første spørsmål var så: “Hva i all verden har historien om Moses og slangen i ørkenen med Guds kjærlighet å gjøre?”. Jeg bestemte meg for å lese nøyere igjennom denne historien som står i 4. Mosebok kapittel 21.

Moses og slangen i ørkenen

Kort fortalt er historien om Moses og slangen i ørkenen slik:

Israel vakte Guds harme fordi de snakket imot Gud, imot Moses og klaget over mangel på brød og vann. Dette til tross for at Gud nettopp hadde gitt dem seier over kanaaneerne. Som straff sendte Gud giftige slanger inn blant folket og mange av dem døde. Folket kom da til Moses og bekjente sine synder og ba ham å be Gud om å fjerne slangene. Selv om det ikke står at Gud fjernet slangene så hørte Gud Mose bønn og gav ham en redningsplan. Moses skulle lage en kobberslange som han satte på en stang og si til folket at hver den som løftet blikket og så på slangen skulle berge livet.

Når man leser Johannes 3:16 i sammenheng med vers 14 og 15 ser man at historien om Moses og slangen i ørkenen er et bilde på hvordan Gud elsker verden – og dette gir et litt annet bilde av Guds kjærlighet enn hva som ofte blir presentert.

Jeg har hørt mange forkynne evangeliet på en måte som gir inntrykk av at Gud elsker deg fordi DU er en så vidunderlig skapning. Fokuset er at vi må bli frelst fordi Gud elsker oss, og ikke fordi vi er fortapt og på vei til helvete. Men om du tenker etter gir ikke dette mening.

Frelse betyr jo å bli reddet. Er det fordi Gud elsker meg at jeg trenger å bli reddet? På samme måte gir heller ikke Guds nåde noen mening om det ikke går opp for meg at jeg er dømt og på vei til fortapelsen, uten noen mulighet for å redde meg selv og uten mulighet til å gjøre meg fortjent til å bli reddet. Når dette går opp for meg er det nåde jeg søker, og når jeg da får nåde vil jeg også sette ennå større pris på nåden.

Hvorfor elsker Gud oss?

Elsker Gud oss fordi vi er så fantastiske? I så fall fortjener vi jo egentlig Guds kjærlighet, men det er ikke dette Bibelen lærer. Guds kjærlighet er mye større! Han elsker oss selv om vi ikke fortjener det. Hans kjærlighet er så stor at Han var villig til å, i Jesus, selv ta den straff vi fortjente. Dette gjorde Han selv om vi overhode ikke har gjort noe som helst som skulle tilsi at vi fortjente det.

Spørsmålet blir så: “Hva slags kjærlighet snakker vi om?” Det er tydeligvis ikke en kjærlighet basert på hvor elskverdige vi er, og hvis ikke Bibelen skal motsi seg selv må det være en kjærlighet som også inkluderer Johannes 3:36 – som sier at Guds vrede er over dem som ikke tror på Sønnen.

Jeg tror ikke Gud ser ned på Adolf Hitler, Anders Breivik eller andre massemordere med kjærlighet i blikket. Jeg tror ikke Han ser ned på dem og sier: “Å hvor fantastiske og elskverdige personer dere er”. Tvert imot sier Salme 11:5 at Gud “… hater dem som elsker vold ...” og i Salme 5:6 står det at Han “hater alle ugjerningsmenn”. Mange sier: “Gud elsker synderen, men hater synden” og i mange år trodde jeg nesten at dette var et bibelsitat. Men plutselig oppdaget jeg at dette var et sitat av Mahatma Ghandi.

Menneskets problem er at Gud ikke kan skille mellom synden og personen. Hvis det hadde vært mulig kunne Gud sende synden til helvete og ta personen til himmelen.

Når man leser historien om Moses og slangen i ørkenen, ser man at Gud ikke valgte å gi Israels folk en løsning fordi Han syntes de var så fantastiske. Han sier jo til Moses “... Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem!” (2. Mos. 32:9-10).

Gud sa dette om Israels folk på tross av at de faktisk var hans utvalgte folk og når det kommer til Guds dom over Israel skriver Paulus at “disse hendelsene peker fram mot vår tid; de skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, som de hadde det…” (1. Kor. 10:6).

Johannes 3:16 sier at Gud elsker hele verden, men det er ikke en kjærlighet som hindrer Hans vrede i å ramme dem som lever i synd, og når man leser vers 16 i sammenheng med vers 14-15 blir dette veldig tydelig.

Forstår verden hva ekte kjærlighet er?

Problemet er at den verden vi lever i har fått et forvrengt bilde av kjærlighet og verdens syn på kjærlighet har også sneket seg inn i mange kristne rekker. Når man så forkynner et “kjærlighets budskap” til en verden som har et forvrengt bilde av kjærlighet er sjansen for å bli misforstått veldig stor.

Jeg sier ikke at man ikke skal forkynne Guds kjærlighet, men om man forkynner Guds kjærlighet uten samtidig å ta seg tid til å tale om synd og dom, kommer man til å bli misforstått. Om mennesker responderer på et slikt budskap, er det også en stor mulighet for at deres forståelse av Guds kjærlighet er basert på at de er så fantastisk skapt og derfor verd hans kjærlighet — men Guds kjærlighet er mye større enn som så.

Evangeliet ifølge Bibelen

Ordet evangelium er latinsk og betyr godt budskap og derfor blir betegnelser som “Evangeliet”, “gode nyheter” eller “godt nytt” brukt litt om hverandre i kristne sammenhenger. Men at et budskap er ”gode nyheter” gjør det ikke automatisk til det evangelium Bibelen taler om.

Det evangelium Bibelen taler om er et helt bestemt budskap og det er dette budskap Paulus sier er “Guds kraft til frelse” (Romerbrevet 1:16). Med gode intensjoner har mange kristne søkt å forkynne Evangeliet på en måte som gir budskapet et mer positivt preg og selv om tanken er god, har dette dessverre ført til at det som i dag ofte blir kalt Evangeliet, er veldig forskjellig fra det budskap de først kristne forkynte.

Om jeg, i et forsøk på å forkynne et mer mottagelig budskap, velger å modifisere budskapet, må jeg være klar over at det er Guds eget budskap jeg tar meg friheten til å forandre. Selvfølgelig vil presentasjonsformen forandre seg fra generasjon til generasjon og man bruker andre ord, nye metaforer, uttrykk, osv., men budskapet må forbli det samme.

Hva var budskapet disiplene skulle forkynne?

Mange vil si at Evangeliet er de gode nyheter om at Gud elsker dem, men selv om dette er sant og absolutt gode nyheter, er det faktisk ikke hva de først kristne forkynte. I følge Johannes 3:16 var det kjærlighet som MOTIVERTE Gud til å sende Jesus, men det var ikke FORDI Gud elsket oss at vi TRENGTE å bli reddet (frelst). Vi trengte frelse fordi vi var fortapt.

Selvfølgelig var det ikke det at vi var fortapt som var de gode nyhetene - de gode nyhetene var at vi nå kan unnfly fortapelse. Men det er det faktum at vi er fortapt som gjør Guds løsning til gode nyheter. I slutten av Evangeliene ser vi Jesus forbereder sine disipler på at Han snart skal forlate dem og like før sin himmelfart forklarer Han for sine

disipler hva de skal forkynne.

…og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. — Lukas 24:46-47

Når Peter for første gang bringer Evangeliet til hedningene kan vi lese Peters direkte gjengivelse av hva Jesus bad dem forkynne.

Og han (Jesus) bød at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde. Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn. — Apostlenes Gjerninger 10:42-43

Når Peter gjengir for Kornelius’ hus hva Jesus bad dem forkynne, sier han de skulle forkynne at Jesus er den som Gud har satt til dommer over levende og døde, og at tilgivelse for synd kunne oppnås ved Hans navn. At Peter sier de ble bedt om å forkynne Jesus som dommer over levende og døde passer også perfekt med det vi leser Jesus ber dem om å forkynne i Lukas kapittel 24. For grunnen til at vi trenger å få vår synd tilgitt er fordi det kommer en dag hvor vi skal stå til regnskap for vårt liv her på jorden (Hebreerbrevet 9:27). Om vi ikke har fått vår synd tilgitt innen den dag vil vi gå fortapt.

De første kristne var ikke av den forståelse at alle mennesker allerede VAR forsont med Gud, men de forkynte at veien VAR ÅPNET så alle nå KUNNE BLI forsont. Derfor sier Paulus:

Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! — 2. Korinterbrev 5:20

I Apostlenes Gjerninger kapittel 17 ser vi at Paulus kom i diskusjon med noen epikureiske og stoiske filosofer fordi han forkynte Jesu oppstandelse (Apostlenes Gjerninger 17:18). Når de så inviterer ham til å forklare nærmere hva han tror på forklarer Paulus budskapet slik:

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting. Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: «For vi er hans slekt.» Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde. — Apostlenes Gjerninger 17:24-31

Mot slutten av sitt liv oppsummerer Paulus, i sin avskjedstale til de eldste fra Efesos, hva hans budskap har vært. Da sier han at hans budskap har vært omvendelse til Gud og tro på Jesus Kristus (Apostlenes Gjerninger 20:21). Det som sjokkerer mange, når de går igjennom de ganger Evangeliet blir forkynt i det Nye Testamentet, er at Guds kjærlighet faktisk ikke blir nevnt en eneste gang.

Når du går igjennom Apostlenes Gjerninger og studerer de steder hvor evangeliet blir forkynt vil du finne følgende hovedpunkter

• Omvendelse fra synd og til Gud

• Jesus oppstandelse

• Jesu makt til å tilgi synd

• At det en dag kommer en dom

Når Evangeliet forkynnes i dag er det mange av disse punkter som faktisk ikke blir nevnt. Andre punkter, som for eksempel synd, blir kun nevnt generelt slik at de som lytter ikke skal føle seg fordømt.

I dag liker vi heller å fokusere på at Jesus elsker deg, at Gud har en fantastisk plan for ditt liv og at Han vil hjelpe deg med alle dine problemer. Selv om dette er sant er det verd å legge merke til at ingen av disse punkter blir brukt i Apostlenes Gjerninger. Om du i dag forkynner at mennesker må omvende seg og at det kommer en dag hvor Gud skal dømme levende og døde, vil du fort få høre at din forkynnelse har et negativt fokus - men det hadde nok både Paulus og de andre Apostler også fått høre. Faktisk kan vi lese at når Feliks hørte Paulus tale om troen ble han så skremt at han ba ham stoppe.

…Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Jesus Kristus. Men da han snakket om å gjøre det som er rett, om å være avholdende og om den kommende dom, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.» — Apostlenes Gjerninger 24:24-25

Nå tror jeg ikke det å skremme mennesker er den beste løsning, men jeg ønsker å poengtere at det budskap som blir presentert i dag er veldig annerledes enn det budskap vi leser om i Bibelen, og dette burde bekymre oss.

I dag er vi livredde for å fremstille Gud som en fryktinngytende Gud, men ønsker heller å fremstille Ham som en god pappa som aldri blir sint. Ja, Gud er en god Far, men Han er også en fryktinngytende og rettferdig dommer. Vi kan ikke velge å vrake når det kommer til hvordan vi ønsker Han skal være. Han er den Han åpenbarer seg som i Bibelen. Gud er nådig og har gitt oss tid til å omvende oss. Men det kommer en dag da både levende og døde skal få sin dom og derfor er det viktig å få sin sak i orden med Gud nå.

Det store “Hvorfor?”

Det er mange mennesker i dag som hører kristne tale høyt om hvor fantastisk det er å kjenne Jesus, og i sitt stille sinn tenker de: “Så fint at DE har funnet noe som fungerer for DEM”. Fordi vi har et ønske om å være mer positive, har vi fokusert så mye på “fordelene” at vi ofte har glemt å fortelle folk HVORFOR de også faktisk behøver å bli frelst.

Paulus sier at vi som kristne har blitt gitt forsoningens tjeneste, men for en som ikke vet at han er i en konflikt gir ikke et forsonings-budskap noe mening.

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! — 2. Korinterne 5:19-20

I følge Bibelen er mennesker som ikke har tatt imot Jesus under Guds vrede og på vei mot fortapelse (Johannes 3:36). Dette er GRUNNEN til at de trenger frelse. De gode nyhetene er at vi nå, ved å tro på Jesus, kan få vår synd tilgitt og bli forsont med Gud - dette er de gode nyheter.

Noen ønsker kun å forkynne forsoning, uten å tale om hvorfor vi må forsones, men når vi gjør det fjerner vi selve grunnen til at de gode nyheter er gode nyheter. La oss ikke skamme oss over Evangeliet og la oss forkynne det slik de først kristne gjorde det. La oss ikke, i frykt for hva mennesker vil tenke, unnlate å fortelle folk HVORFOR vårt budskap er relevant for alle. La oss i kjærlighet forkynne hele sannheten slik at menneskers øyne kan bli åpnet så de ser hvorfor Evangeliet er gode nyheter nettopp for dem.

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. — Romerbrevet 1:16

I Jesu fotspor

Når man snakker med mennesker om Gud, finner man fort ut at mennesker er veldig forskjellige og dette kan noen ganger være utfordrende. Men når man ser hvordan Jesus snakket med mennesker, oppdager man et veldig viktig prinsipp.

Jesus hadde ikke noen ferdigskrevet mal for hva Han skulle si, og når man vet hvor forskjellige mennesker er, forstår man at det å bruke en ferdigskrevet mal ikke er noen god ide. Men et prinsipp er ikke det samme som en mal og når man studerer Jesus i Evangeliene, ser man at Han hadde et prinsipp i sine samtaler med mennesker.

Han søkte å lede mennesker til et bestemt sted. Hva Han sa og gjorde, var avhengig av hvem Han snakket med — men destinasjonen var alltid den samme. Noen ganger litt frekk

Det kan virke utrolig for snille og høflige skandinaver, men noen ganger var Jesus nesten litt uhøflig og avvisende. Det var ikke fordi Han ikke hadde kjærlighet til den Han snakket med. Når Han noen ganger tråkket folk litt på tærne, var det fordi Han ønsket å vekke noe i dem — noe som var nødvendig for lede dem Han snakket med til et punkt hvor deres hjerter ble god jord.

Et eksempel på dette ser vi i Lukas 18, hvor en rik ung mann kommer til Jesus. Det mannen søkte var edelt og godt — han søkte evig liv. Mannen hadde ikke helt forstått hvem Jesus egentlig var, men han henvendte seg i alle fall til riktig person, og mannens uvitenhet var ikke hans største problem. Problemet kommer tydelig frem i begynnelsen av samtalen.

Jesus begynner med å korrigere man-nens forståelse av hva det vil si å være «god». Dette gjør Han ved å slå fast at kun Gud er god, og ved å lede mannens oppmerksomhet mot De 10 Bud. Jesus visste at budene ikke var en vei til frelse, men Han svarte som Han gjorde for å vekke noe i den rike unge mannen — noe den rike unge mannen fullstendig manglet.

Selvrettferdighet

«Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung» svarte den rike unge mannen, da Jesus ledet hans oppmerksomhet mot De 10 Bud. Mannen var nok oppriktig i sitt svar, men at man er oppriktig er ingen garanti for at man har rett.

Når Jesus ber den rike unge mannen selge alt han eier og gi pengene til de fattige, var det heller ikke for å presentere det å gi til de fattige som en vei til frelse. Jesus sa dette for å hjelpe mannen til å se sitt problem — noe som var nødvendig for å lede mannen til syndserkjennelse. Mannen respons avslørte at han ikke hadde holdt alle budene. Han hadde faktisk brutt det første og viktigste bud av alle: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10:27).

Jesus prøvde ikke å være dømmende, men Han visste at mannen måtte bli konfrontert med sin egen synd og selvrettferdighet. Jesus sa de ting Han sa for å åpne mannens øyne, slik at mannen virkelig kunne se sitt eget behov for frelse. Når mannen først henvender seg til Jesus spør han: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?». Jesus prøver deretter å vise mannen årsaken til hans ufred, ved å lede oppmerksomheten til det faktum at han har brutt Guds bud. Siden mannen trodde at han var en god mann, var det spesielt viktig for Jesus å spesifikt peke på mannens hovedsynd — hans kjærlighet til penger.

Dette var ikke noe mannen hadde lyst til å høre, for det står at «...da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik ...» (Luk 18:23). I Markus sin gjengivelse av denne beretningen står det at mannen «... gikk bedrøvet bort, for han eide mye ...» (Mark 10:22). I Markus sin versjon av beretningen står det også at «Jesus så på ham og fikk ham kjær». Men at Jesus fikk mannen kjær, gjorde ikke at Jesus så mellom fingrene når det kom til denne mannens behov for omvendelse.

Nåde og sannhet

Jesus brukte ikke alltid loven i møte med mennesker. I Johannes 8 møter Jesus en kvinne som bokstavelig talt er i et desperat behov for frelse. Hun var grepet på fersk gjerning i hor og fariseerne nølte ikke med å minne Jesus om at «Moses befalte oss at slike skal steines». Deretter spurte de Jesus «Men hva sier Du?» (Joh 8:5).

Jesus hadde allerede et rykte på seg for å være «... tolleres og synderes venn ...» (Luk 7:34), så de hadde nok et håp om å presse Jesus opp i et hjørne. Hvis Jesus sa «ikke stein henne», ville de ha noe å anklage Ham for. Jesus kjente godt til Moseloven, men var ikke kommet for å «... oppheve loven eller profetene ...» (Matt 5:17). Samtidig var Han heller ikke kommet for å «... ødelegge menneskeliv, men for å frelse ...» (Luk 9:56).

Men det var en ting fariseerne ikke helt hadde forstått — nemlig at Gud også er nådig og gjerne tilgir når mennesker omvender seg og angrer sin synd. Nåde og tilgivelse er ikke kun en nytestamentlig ting. Allerede i 2. Mosebok 34:6, da Gud åpenbarte seg for Moses, sier Gud at Han er «... barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet ...». Senere sier Han også at Han «... tilgir misgjerning og overtredelse» (4.Mos 14:18).

Loven hadde allerede, på en tydelig og brutal måte, åpnet denne kvinnens øyne. Hun visste uten tvil at hun var skyldig og trengte frelse. Nettopp derfor sier Jesus til henne: «Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!» (Joh 8:11). Jesus holdt ikke loven opp mot denne kvinnen, for «vokteren» hadde allerede ført henne til Kristus — slik Paulus sa loven skulle gjøre (Gal. 3:23-25).

Men det var noen andre som fikk lovens rettferdige kraft rettet mot seg i denne historien — og det var fariseerne. Til dem sa Jesus: «Den syndfrie blant dere kan først kaste stein på henne» (Joh 8:7). Deretter står det at Han bøyde seg ned å skrev på jorden. Mange har spekulert i hva Jesus skrev, og jeg tror han skrev ned syndene til fariseerne som brakte denne kvinnen til Ham. For i neste vers står det at «... de som hørte dette, ble dømt av sin samvittighet og gikk bort, én etter én ...».

En ærlig løgner

En av fordelene ved å være ledet av Den Hellige Ånd, er at du vil være på rett sted til riktig tid. Et eksempel fra Jesu liv, når det kommer til dette, er historien om den samaritanske kvinnen ved brønnen. Jesus innleder samtalen ved å spørre om noe så hverdagslig som litt vann. Men på en fantastisk måte vrir Jesus samtalen over i en åndelig retning. Plutselig ser man at kvinnen faktisk var litt religiøst interessert. For når samtalen går i en åndelig retning, spør hun Jesus hva Han mener angående det riktige sted å tilbe.

Jesus var ikke der for å diskutere teologi, men Han gir likevel et tydelig svar på kvinnens spørsmål. Deretter gjør han noe litt merkelig. Han henvender seg til kvinnen og sier: «Gå og rop på mannen din og kom tilbake hit!» (Joh 4:16). Snakk om å hoppe rett i salaten med begge beina! Visste ikke Jesus at dette var et ømt punkt for denne kvinnen? Kvinnens svar viser tydelig at dette var ikke noe hun hadde lyst å snakke om. Hun svarer Jesus med

å si: «Jeg har ingen mann» — og hun håpet nok at de ikke trengte å snakke mer om dette.

Jesus visste at dette var et ømt punkt for kvinnen, men jeg tror også Han så at kvinnen var klar til å omvende seg. Han var ikke der for å fordømme henne, men lar kvinnen tydelig vite at Han kjenner hennes situasjon ved å si: «Du gjorde rett i å si: Jeg har ingen mann. For du har hatt fem menn, og den du har nå, er ikke din mann. Der talte du sant» (Joh 4:17-18).

Mange kristne ville nok ikke ha drømt om å dra frem dette emnet, hvis de visste det var et ømt punkt for kvinnen — men heldigvis er ikke Jesus som mange kristne. Han prøvde ikke å være uhøflig og var ikke der for å kaste stein, men han visste dette var et «problemområde» for kvinnen. Han visste at hennes samvittighet allerede hadde brakt henne til det punkt at hun var klar til å omvende seg — nå trengte hun bare noen til å gi henne det siste puff i riktig retning.

Liten og rik

Siste eksempel i denne artikkelen er historien om Sakkeus i Lukas 19, og dette er også et av de eksempler hvor Jesus ikke bringer fram synd eller loven. I historien om Sakkeus ser man en liten rik mann som ikke var særlig godt likt av folket. Mange kunne nok heller ikke forestille seg at Sakkeus innerst inne søkte frelse, men at Sakkeus gjerne ville se Jesus indikerer at samvittigheten hadde åpnet hans øyne for behovet for tilgivelse.

Dette kommer tydelig frem når Sakkeus reiser seg opp og sier: «Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye». Jesus svar var at «... i dag er frelse kommet til dette hus ...» (Luk 19:8-9). Jesus mente ikke at man kan bli frelst ved å gjøre gode gjerninger eller gi til de fattige, men Sakkeus sitt svar viste at han hadde omvendt seg — og når mennesker omvender seg har Gud ikke noe problem med å tilgi synd.

Konklusjon

Når man studerer de ganger Jesus taler med mennesker, er det et prinsipp som kommer tydelig frem. Jesus gav nåde til de ydmyke og lov til de stolte. Jakobs brev sier at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde» (Jak 4:6), og det er nettopp dette prinsipp vi ser i funksjon når Jesus møter mennesker.

Gud gav ikke Loven for at den skulle være en vei til frelse, men «... for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud ...» (Rom 3:19). Grunnen til at det er viktig for Gud at verden først skal stå straffskyldig, er fordi det er først når man forstår at man er skyldig at man søker nåde. Å komme ansikt til ansikt med egen synd er ydmykende — men nødvendig. For det er først når man aksepterer ens egen synd og behov for frelse, at vårt hjerte er i den ydmyke posisjon at Gud kan la oss oppleve Hans nåde og tilgivelse. Ja, faktisk er det å lede folk til denne erkjennelse en viktig del av det å forkynne Evangeliet, for det er når folk kommer til denne erkjennelse at deres hjerter blir god jord (Mark 4:13-20) som vil bære frukt som er omvendelsen verdig (Mat 3:8).