Merkelig prioritering

Prioriterer vi slik Jesus ville ha gjort, når det kommer til misjon?

Når man nevner misjon, tenker mange umiddelbart på Asia og Afrika, og det er utvilsomt et behov for misjonærer i disse områdene. Men noen ganger spør jeg meg selv: “Hvorfor skal et land med en kristen befolkning på bare 7,96%, sende misjonærer til et land som Kenya, hvor nesten halvparten av befolkningen (49,73%) allerede er kristne.”

Når Jesus sa: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler», gjelder dette naturligvis alle land. Så jeg mener ikke at vi bør stoppe å sende misjonærer til land som Kenya. Men jeg opplever imidlertid at Europa ofte blir oversett som et misjonsområde.

I mange menneskers tankegang er misjon noe som skjer langt borte. Vi ser ofte forbi det kontinentet vi selv bor på, og retter blikket mot mer «eksotiske» steder. Men ut fra statistikken burde misjonærer faktisk bli sendt fra Afrika til Europa. For statistisk sett er der flere kristne der enn her i Europa.

Norge har en rik historie innen misjon, og selv om vi er et lite land, tør jeg påstå at Norge definitivt har gjort en forskjell når det gjelder å nå verdens unådde folkeslag. Men i dag har situasjonen snudd - nå trenger vi selv en oppvåkning, når det gjelder å nå de som er rett utenfor vår egen dør.

For hundre år siden var nok Asia og Afrika naturlige misjonsmål, men i dag er det Europa som er i desperat behov for misjonærer. I dag er det under 2% av Europas befolkning som er evangeliske kristne, mens det er kilder som hevder at omtrent 49% av befolkningen i Afrika er kristne (www.voanews.com).

Er det slik Jesus prioriterer?

Når jeg betrakter dagens situasjon, tenker jeg ofte: «Er dette slik Jesus ville prioritere, eller er det vi som ikke lytter?».

Jeg tenker for eksempel på en by som Kristiansand. Her er det sikkert 50 menigheter, men hvis man tar fergen over til Hirtshals i Danmark og kjører noen timer, vil man passere by etter by uten en eneste menighet. Mange av de som sitter på benkeradene i Kristiansands menigheter har en betydelig dypere forståelse av Bibelen enn den gjennomsnittlige danske, og mange av dem kunne helt sikkert vært med å starte en ny menighet.

Ja, det er nok mer komfortabelt å bo i Kristiansand, der man har venner og kjente, og der man hver søndag kan få sin preken servert på et sølvfat i den menigheten man er en del av. Men er dette Guds vilje, eller reflekterer det heller våre egne prioriteringer?

Jeg sier ikke at alle i Kristiansand bør reise til Danmark for å starte menigheter. Men jeg tror vår måte å prioritere på ofte er basert på hva vi selv ønsker, og ikke nødvendigvis hva Jesus ønsker. Ærlig talt tror jeg ikke det er Guds vilje at det skal være mange byer i Danmark uten en eneste menighet, når det bare er noen timer unna en by med et mangfold av menigheter.

Hvem skal jeg sende, hvem vil gå?

I Jesaja 6:8 spør Gud: «Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå... ?», og jeg tror dette kallet fortsatt gjelder for kristne i dag. I Europa finnes det hundretusener av byer uten en eneste menighet, samtidig som mange kristne er så opptatt med egne interesser, at de knapt har tid til å sette av et par timer på søndags formiddagen.

La meg fremsette en enkel påstand som kanskje vil provosere noen, men forhåpentligvis også vekke noen. Alle disse byene uten menighet, er ikke menighetsløse fordi ingen ønsker å bli frelst der. Den enkle grunn til at det ikke er noen menighet i disse byer er at ingen har tatt initiativet til å starte en menighet der ennå.

Dette høres kanskje litt enkelt ut, men jeg tror heller faren er at vi ofte gjøre det mer komplisert enn det egentlig er. Jesus sier: «Løft øynene deres og se på markene! De er allerede hvite til høsten!» (Joh 4:35).

Jeg kan garantere at det i alle disse byene er mennesker som allerede søker Gud, men «... hvordan kan de tro på Ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom 10:14).

Hvis noen sier «Herre, her er jeg send meg!» tror jeg ikke Jesus vil svare «Beklager, men deg ønsker jeg ikke å bruke». Kanskje du som Jeremia sier: «Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er en ungdom.» (Jer 1:6). Men Guds svar til Jeremia var «Frykt ikke!».

Det var ikke Jeremias gaver og talenter Gud var ute etter – alt Han trengte var hans lydighet. Jeg er av den enkle oppfatning at når vi er lydige, vil Gud utruste oss. Dette var også Guds budskap både til Jeremia og til Moses, når de mente at Gud helt sikkert kunne finne noen som var bedre egnet enn dem til å gjøre jobben.

Hvordan vil du prioritere?

Min enkle oppfordring til deg som leser dette er å tørre å stille deg selv spørsmålet: «Prioriterer jeg slik Jesus ønsker at jeg skal prioritere? Eller prioriterer jeg heller det som er mest komfortabelt?». Vi skal ikke alle reise ut som misjonærer, men vi er alle kalt til å delta i oppdraget om å gjøre alle mennesker til disipler. Hvorfor ikke spørre Gud om hva Han ønsker, og deretter ganske enkelt gjøre som Nike-reklamen sier — «Just do it!»

Gjelder misjonsbefalingen alle?

Vi har kanskje hørt at Jesu misjonsbefaling fra Matteus 28 kun var en befaling til Jesu egne disipler og gjelder ikke oss i dag. Det er en farlig forfalskning, fordi Bibelen er tydelig på at ansvaret om å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler ligger på oss alle helt til oppdraget er fullført.

Jesus sa også i Matteus 24:14 at «... Dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme ...» Også i Markus 13:10 bekrefter Jesus at før Han kommer tilbake, må «... Evangeliet først bli forkynt for alle folkeslag ...» Dette er et oppdrag som gjelder oss alle, og som skal oppta oss helt til Jesus kommer tilbake.

«La dere forsone med Gud!»

Paulus sier i 2. Korinterbrev 5:18 at «... Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste ...» og i vers 20 sier han at vi er: «... utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss ...», og at vårt budskap skal være «... La dere forsone med Gud!».

Guds hjerte er at menneskers relasjon med Ham skal bli gjenopprettet og om vi ønsker å gjøre Hans vilje, er det å nå de unådde med evangeliet absolutt Guds vilje. Men du trenger ikke å reise utenlands for å nå de unådde. Du kan ta del i oppdraget ved å hjelpe dem som har mulighet til å reise. På denne måten kan du bli en utsender som gjør det mulig for andre å nå steder hvor vestlige misjonærer ikke kan reise.

Forskjellige oppgaver, men samme oppdrag

Paulus spør i Romerbrevet 10:14-15 «Hvordan kan de da påkalle Ham som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på Ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke blir utsendt?».

Vi har alle fått del i det store oppdraget, men oppgavene er mange. Det er som når en nasjon er i krig. Alle kan ikke være soldat ute ved fronten. Noen må sende dem ut, noen må underholde og støtte dem, noen må planlegge og organisere, men alle er de en del av den samme krigen.

Den «krig» vi er en del av utkjempes ikke med kuler og krutt, men vi sendes ut for å redde folk fra mørkets rike. Vårt budskap er frihet for dem som er i fangenskap, eller som Paulus sier: «Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter!» (Rom 10:15)

Vi er avhengige av at alle stiller opp. For når du stiller opp der hvor du kan, vil du gjøre det lettere for andre å fullføre den oppgave de er kalt til. På denne måten knyttes vi sammen, som et legeme, med samme oppgave, men med forskjellige tjenester.

La oss alle søke Herren og stille oss til tjeneste! Han vil vise den enkelte av oss hva som er vår plass og hvordan vi kan bidra. Vi kan ikke alle gjøre alt, men når vi alle gjør det vi kan, blir selv oppgaver så store som verdensmisjon mulige.

Den praktiske konsekvensen av dette

Jeg har arbeidet med misjon det meste av mitt voksne liv, og det første oppdraget jeg fikk da jeg begynte å arbeide for Troens Bevis var å oversette rapporter fra de innfødte evangelistene. Rapporter kom fra mange forskjellige land og min jobb var å sende informasjon til dem som hadde gitt om hva de innfødte evangelistene hadde gjort. Det var jo takket være disse givere at disse evangelister hadde kunnet reise ut.

En dag skal vi alle få lønn for den innsats vi har gjort. Enten din oppgave er å be for dem som går eller støtte dem økonomisk så de kan reise ut og i tjeneste, så vil ikke vår innsats bli glemt av Gud. Jesus sier at selv et beger kalt vann vil ikke gå ubemerket hos Gud (Matt 10:42).

Når vi gir til misjon vil vi som Jesus sa skaffe oss «... venner ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt ...» (Luk 16:9). Kun Gud vet hvor mange du vil møte i Himmelen som vil være der fordi du var med å gjorde det mulig for dem å høre evangeliet.

Menigheten i Filippi var en av de menigheter som hadde støttet Paulus økonomisk, slik at Han kunne forkynne evangeliet. Og fordi de hadde støttet ham, sier Paulus at de også ville få del i frukten av hans tjeneste. Ja, han skriver at «... den skal bli godskrevet dere rikelig ...» (Fil 4:17).

Du kan også få del i frukten av andre misjonærer og evangelisters arbeid, og du gjør det ved å be og støtte dem i deres tjeneste. Når vi alle gjør dette, kan vi se befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler bli fullført.

Et kall til å gjøre disipler

Matteus 28:18-20

Da Jesus hadde sin siste jordiske samling med disiplene sine, gav Han dem det vi i dag kaller «misjonsbefalingen». Dette var arbeidsbeskrivelsen deres — instruksen for hva de skulle bruke tiden til mens de ventet på at Han skulle komme igjen.

Kjernen i den arbeidsbeskrivelsen var at de skulle gjøre folk til disipler og lære dem å holde alt det Han hadde befalt. De skulle med andre ord ikke kun «verve tilhengere». Deres mål skulle ikke kun være å få folk til å «tro» på Jesus — de skulle gjøre folk til disipler som fulgte Jesus.

Når vi leser i Apostlenes Gjerninger, ser vi at de tok Jesu befaling på alvor. De som tok imot ordet ble ikke passive menighetsmedlemmer, for når menigheten vokste står det at «... tallet på disiplene økte stadig ...» (Apg 6:7). Dette var ikke folk som kun ble frelst på grunn av menighetens kule lovsangsband — det var folk som holdt «... urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet ...» (Apg 2:42).

I løpet av de neste århundrene gikk denne lille gruppen av disipler fra å være en liten gruppe jøder til å bli en massiv bevegelse som ikke kunne ignoreres. Men hva var det som gjorde at de vokste så raskt? Det var heller ikke bare i begynnelsen at veksten var eksplosiv — den eksplosive veksten fortsatte i flere hundre år.

Selvfølgelig tror jeg veksten var et resultat av Den Hellige Ånds virke iblant dem, men jeg tror også nøkkelen var at de faktisk gjorde det Jesus hadde befalt dem — de gjorde folk til disipler.

Forfølgelse

På grunn av forfølgelse var det ikke lett å være en kristen de første 300 år. Å bli en kristen var på den tiden ikke noe man ble fordi det var kult, eller fordi menighetene var så «relevante». Budskapet som de forkynte var heller ikke tilpasset kulturen de levde i. Paulus sier at det de forkynte, var for «... jøder et anstøt og for grekere en dårskap ...» (1. Kor 1:23).

Å bli frelst var med andre ord ikke en spontan avgjørelse man gjorde i et «ettermøte», mens lovsangsbandet spilte litt følelsesladet musikk. Alle var klar over at å bli en kristen var en avgjørelse som ikke ville bli godt mottatt i samfunnet generelt — og kanskje lå det en skjult velsignelse her. Dette var jo en effektiv måte å filtrere ut dem som ikke var villige til å ta sitt kors opp og følge Jesus (Matt 16:24).

Er alle kristne disipler?

Noen tenker nok at det å være en kristen er det samme som det å være en disippel — og det burde det være, men dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

I dag er det «kristne» som sier de tror på Jesus, men som egentlig ikke er villige til å følge Jesus. Ja, de kaller seg kristne, sier de tror på Jesus og kommer i menigheten på søndagen, men i hverdagen er de ikke villige til å «... fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg ...» (Luk 9:23).

Når det å bli en kristen ikke koster noe, og budskapet vi forkynner ikke stiller folk på valg, da blir det lett for folk å hoppe på lasset uten egentlig å være villig til å bli en disippel. Dette tror jeg har vært med på å fylle menigheten med «ugress» (Matt 13:24-30), og dette ugress kveler sann åndelig vekst.

I dag har vi gjort det så «lett» å bli en kristen at mange har hoppet på lasset uten å ha regnet ut kostnaden. Man skal bare be en frelsesbønn og så er saken i orden — men det står ingenting i Bibelen om å be en frelsesbønn. Det står om å bekjenne Jesus som Herre (Rom 10:9-10), det står om å være villig til å fornekte seg selv og være villig til å følge Jesus (Matt 16:24), men ingen steder blir det å bli frelst presentert som noe som ikke vil koste oss noe.

Ja, vi er frelst av nåde og det er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til, men det betyr ikke at man kan bli en kristen og bare fortsette å leve slik som man selv vil. Man kan ikke være en kristen og være sin egen Herre. Man må være villig til å følge og å adlyde en ny Herre — Jesus Kristus.

Vi vet nok at det å være en «disippel» av Jesus betyr at man faktisk må være villig til å følge Ham i hverdagen. Men er det å følge Jesus et krav, selv om man bare ønsker å være en «kristen». Jeg tror mange i dag (kanskje litt ubevisst) har separert det å være en «kristen» og det å være en «disippel».

Man sier at det å bli en kristen er lett! Jesus betalte prisen, så nå er det bare å be en frelsesbønn også er saken i orden. Det å fornekte seg selv og ta opp sitt kors er kun noe som gjelder for dem som ønsker å være disipler av Jesus. Men Bibelen skiller ikke det å være kristen fra det å være en disippel. Tvert imot sier Bibelen at «kristen» var noe de som allerede var disipler ble kalt (Apg 11:26).

I dag har vi snudd dette på hode, hvor det å bli en kristen er det man først blir, og når man begynner å ta troen mer på alvor så kan man kalle seg en disippel. I Bibelen er det ikke «A» og «B» kristne — det er kun en type kristne og det er dem som har gjort Jesus til Herre.

Disipler = Multiplikasjon

Kanskje du nå lurer på hva dette har å gjøre med den vedvarende eksplosive veksten kristendommen hadde de første par hundre år — og svaret er ganske enkelt.

Om du gjør folk til «kristne» som kun tror på Jesus, men hvor hverdagen stort sett er fylt opp av deres egen agenda. Da vil menigheten fylles med passive medlemmer som «tror» på Jesus, men deres hverdag bærer ikke preg av at de «følger» Jesus.

Om du gjør folk til «disipler», vil det å adlyde Jesus bli en naturlig del av deres hverdag — det er jo Han som er deres Herre. De vil aktivt søke å få dele sin tro med andre, for det er jo noe deres Mester ønsker de skal gjøre. De blir ikke passive medlemmer, men tar aktivt del i fellesskapet, i lydighet mot Ham som de er disipler av.

Et fellesskap fyllt av disipler vil derfor vokse, og veksten vil ikke kun avhenge av hvor salvet pastoren er — for alle vil bidra til veksten ved at alle aktivt tar del i oppdraget. Men i dag godtar vi det å være et passivt medlem som OK. Vi ønsker selvfølgelig at alle skal ta aktivt del i fellesskapet, men om noen kun velger å komme hver søndag, er det OK.

Jeg tror vi trenger å komme tilbake igjen til modellen vi ser i Apostlenes Gjerninger. Der var det å være en kristen det samme som å være en disippel av Jesus — en som er villig til å følge Jesus i hverdagen. Vi må være ærlige med folk og si at om de ønsker å bli en kristen er det en pris å betale — det er et kors å bære.