Frelse tilbys ikke uten forpliktelser

Invitasjonen til å følge Jesus er åpen for alle, men i motsetning til hva noen tror har det å følge Jesus visse forpliktelser. Nei, det er ikke forpliktelsene som frelser oss, men det sier seg jo selv at vi ikke kan påstå at vi følger Jesus hvis vi går i en helt annen retning enn Ham.

Jesus ga klare retningslinjer for de som ville følge Ham, og understreket kostnaden og forpliktelsen som kreves. I vår individualistiske verden så høres kanskje ikke dette så “attraktivt” ut, men popularitet var ikke det viktigste for Jesus. Kallet til å følge Ham var ikke en oppfordring til selvrealisering, men heller en oppfordring til selvfornektelse og etterfølgelse.

"Store folkemengder fulgte Ham. Han vendte seg mot dem og sa: 'Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, til og med sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. Hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner kostnaden for å se om han har nok til å fullføre det – slik at han ikke, etter at han har lagt grunnmuren og ikke er i stand til å fullføre, alle som ser det, begynner å håne ham og sier: ‘Denne mannen begynte å bygge og var ikke i stand til å fullføre’? Eller hvilken konge, som går til krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og vurderer om han er i stand til med ti tusen mann å møte ham som kommer mot ham med tjue tusen? Eller ellers, mens den andre er langt borte, sender han en delegasjon og ber om fredsbetingelser. På samme måte kan ingen av dere være min disippel hvis han ikke gir avkall på alt han har.'"  — Lukas 14:25-33

Når Jesus taler om å hate sin far og mor, er det ikke en oppfordring til å behandle våre foreldre dårlig. På den tiden brukte man slike overdrivelser for å understreke viktige poenger—akkurat som Jesus sier i Matteus 18:9: "… hvis ditt øye får deg til å synde, så riv det ut og kast det fra deg. Det er bedre for deg å gå inn i livet med ett øye enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild." Slike overdrivelser ble brukt for å understreke viktigheten av et poeng.

I Lukas 14:25-33 er det tydelig at Jesus stiller spesifikke krav til dem som ønsker å følge Ham, og at dette ikke er en beslutning man skal ta uten å tenke gjennom konsekvensene. Flere andre steder bekrefter Jesus samme budskap, og det kommer tydelig frem i Bibelen at det å følge Jesus krever overgivelse (Matteus 10:37-39, Matteus 16:24-25, Markus 8:34, Lukas 9:23).

Noen vil kanskje påstå at dette kun gjelder dem som ønsker å være disipler av Jesus, men Bibelen har ikke forskjellige nivåer av kristne. Det finnes ikke et første nivå hvor man kun tror, og et neste nivå hvor man kan velge å bli en disippel. Ja, vi kan vokse i troen og bli mer og mer lik Jesus, men inngangsporten er at vi ønsker å følge Ham.

Kan jeg leve i synd og fortsatt være frelst?

Jeg har møtt folk som spør "Kan jeg leve i synd og fortsatt være frelst?" og det korte svaret er "Nei!". I Lukas 6:46 spør Jesus: "Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre,' og gjør ikke det jeg sier?" Med andre ord, å kalle Jesus for Herre skulle ikke bare være en rituell bønn—det krever også at vi adlyder det Han sier. Om man kun kaller Jesus for Herre som en religiøs bekjennelse, uten at det påvirker måten vi lever på, vil vi en dag oppleve å bli stående utenfor himmelporten. Dette skjedde for en gruppe karismatiske “kristne” i Matteus kapittel 7.

Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre,» skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?» Men da skal Jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» — Matteus 7:21-23

Om det å bekjenne Jesus som Herre hadde vært mer enn kun en religiøs bekjennelse for dem Jesus taler om her, ville de ha gjort Guds vilje og ikke drevet med lovløshet.

Løftet om evig liv gis til alle mennesker, og Jesus er sannheten, veien og livet for alle som vandrer på den veien Han viser oss. Men løftet om frelse og evig liv innebærer visse forpliktelser. Hvis vi ikke er villige til å ta imot Guds gave ved å respondere i tro, kan vi heller ikke motta gaven Gud tilbyr.

Historien om den rike unge mannen i Matteus 19:16-22 illustrerer dette godt. Han kom til Jesus fordi han søkte evig liv—noe Jesus kunne gi ham. Men Jesus gir ikke mannen evig liv helt uten videre. Han sier til mannen: “… gå og selg det du eier og gi det til de fattige […] og kom, følg Meg! …” (v. 21). Det Jesus egentlig sa, var at om mannen ønsket å følge Jesus, måtte han være villig til å gi Jesus alt. Men dette hadde ikke mannen lyst til å gjøre, og derfor står det: "… Men da den unge mannen hørte disse ord, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom …” (v. 22)

Evig liv var tilgjengelig for denne mannen, og i dag er evig liv tilgjengelig for alle som velger å kapitulere og gi Jesus alt. Men på samme måte som denne mannen ikke var villig til å gi Jesus alt, finnes det mennesker i dag som bekjenner Jesus som Herre, men som ikke er villige til å gi Ham alt. Til disse vil Jesus si: "Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre,' og gjør ikke det jeg sier?" (Luk 6:46).

AKTIV TRO ER KRITERIET

Frelsen er tilbudt alle, men Bibelen har faktisk krav til hvordan den oppnås. Bibelen gjør det klart at tro er nødvendig for frelse:

For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. — Johannes 3:16

For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. — Romerne 10:9-10

Frelsen er tilbudt alle, men Bibelen har faktisk krav til hvordan den oppnås. Bibelen gjør det klart at tro er nødvendig for frelse. Men hvis vår tro ikke viser seg i våre handlinger, sier Bibelen at vår tro er død—eller med andre ord, nytteløs. Vi kan si at vi tror, men troen vil ikke ha liv i seg til å utrette det den skal—den er død.

For slik som kroppen er død uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger. — Jakob 2:26 (Les 2:14-26 for sammenhengen).

Hvis du hevder å “tro på Jesus” men fortsetter å leve i synd, viser dine handlinger at din tro fortsatt er død. Kanskje du “føler” at du har tro, men uten gjerninger har ikke troen blitt gjort levende. Med andre ord har den ikke blitt aktivert ennå.

Når noen begynner å følge Jesus og lever i henhold til Hans instruksjoner, går deres tro fra å være passiv til aktiv. Den går fra å være en teori om Jesus til en aktiv virkelighet i vedkommendes liv. Når troen på denne måten blir knyttet sammen med måten vi lever på, sier Bibelen at vår tro blir “… gjort fullkommen …”.

Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene? — Jakob 2:22

Hvis vi virkelig tror på Jesu budskap, vil det være en respons fra vår side som viser at vi tror budskapet vi har hørt. Da taler ikke Bibelen om en passiv tro som ikke kan ses i måten vi lever på—da taler den om en tro som “… virker sammen med våre gjerninger …”.

Hvis du står midt i veien og jeg ser en lastebil komme, og jeg roper til deg: "Gå ut av veien, det kommer en lastebil!" er det ikke nok å bare tro på det jeg sier. Hvis du hører meg, men velger å bli stående i veien, vil du bli påkjørt uansett om du trodde meg eller ikke. Invitasjonen til å følge Jesus er gitt til alle, men den har betingelser. Du kan ikke følge Jesus og samtidig gå i motsatt retning av hvor Han er på vei. Dette betyr at du ikke kan følge Jesus og fortsette å leve i synd.

Dette betyr ikke at du ikke er frelst om du faller i synd, men hvis ikke din motivasjon er å adlyde Jesus, går du ikke i samme retning som Ham. Hvis du faller i synd, kan du bekjenne den, og Han har lovet å tilgi oss og rense oss fra all urett (1. Joh 1:9). Men hvis du ønsker å fortsette å synde mens du følger Jesus, må du ta et valg: vil du følge synden eller Jesus?

Er Jesus kul nok?

Et «slogan» jeg har hørt blitt brukt en del i forbindelse med det å nå ut til mennesker med Evangeliet er ordtaket «Gjør Jesus attraktiv!». Selv om jeg absolutt er for å nå mennesker med Evangeliet, har denne setningen fått meg til å tenke litt.

Hva betyr det å gjøre Jesus attraktiv? Jeg forstår hva som ofte legges i det, men samtidig tror jeg det er en liten fare med tanken om at Jesus skal GJØRES attraktiv. Trenger Jesus å GJØRES attraktiv? Og et annet spørsmål er: «Hva er det som gjør Jesus attraktiv?».

Er det noe ved Jesus som skal forandres, slik at Han blir mer attraktiv for det moderne mennesket? Eller er Jesus allerede attraktiv, fordi Han har noe det moderne menneske trenger? Dette er et viktig spørsmål, og hvordan man besvarer disse spørsmål avgjør hva man mener med å gjøre Jesus attraktiv.

Må Jesus modifiseres?

Nå tror jeg ikke mange kristne direkte sier at Jesus må modifiseres, for å lettere bli akseptert av det moderne menneske. Men i et forsøk på å gjøre Jesus mer attraktiv, er det mange som justerer budskapet i frykt for å støte folk vekk.

Ting som synd, helvete og dom blir fort feiet under teppet, og nåde, kjærlighet og godhet blir løftet frem som hoved kjernen i budskapet. Nåde, kjærlighet og godhet er absolutt en del av budskapet, men problemet kommer når vi bevist unnlater å snakke om ting vi tror kan være politisk ukorrekt. Når vi gjør det, justerer vi det budskap Paulus sa var «Guds kraft til frelse» (Rom 1:16), og da står vi i fare for at budskapet mister sin kraft.

Evangeliets budskap er ikke «tidsbestemt», og forandres ikke i takt med kulturelle trender. Det er et evig budskap, og hos Jesus er det ingen «skiftende skygge» (Jak 1:17). Han er «i går og i dag den samme — ja, til evig tid» (Heb 13:8). Det betyr ikke at vi ikke kan bruke nye virkemidler for å formilde budskapet, eller nye historier folk lettere kan kjenne seg igjen i. Men budskapet må ikke forandres.

Hva gjør Jesus attraktiv?

I Evangeliene ser vi at Jesus uten tvil var attraktiv for enkelt mennesker. Matteus 9:10 sier at det «... kom mange tollere og syndere og satte seg sammen med Ham ...» og selv om Jesus visste godt at Sakkeus og hans vennegjeng var «syndere», hindret det ham ikke i å si «... Sakkeus, skynd deg og kom ned, for i dag må Jeg ta inn i ditt hus ...».

Det var jo nettopp slike ting som gjorde at Fariseerne anklaget Jesus for å være «... tolleres og synderes venn ...» (Luk 7:34). Men Jesus gjorde det veldig klart at Hans mål for å være sammen med «tollere og syndere», var for å frelse dem (Luk 19:10) — ikke for å vise dem at Han var like kul som dem.

Jeg tror ikke Han tiltrakk seg «tollere og syndere» fordi de så at Han, i likhet med dem, drakk vin — eller fordi Hans klesstil var tidsriktig. Jeg tror de så at Jesus hadde noe de trengte, og jeg tror de så noe ekte i Ham — noe som var annerledes en Fariseernes hykleri. Om vi ønsker å gjøre Jesus attraktiv, må det være fordi vi hjelper folk til å se at Jesus kan tilby noe de trenger — nemlig tilgivelse for synd. Selv om folk generelt er innforstått med at de ikke er fullkomne, tror jeg ikke folk generelt virkelig forstår deres behov for tilgivelse.

Relevant kristendom

Jesus er absolutt relevant for det moderne menneske, men det er ikke fordi Han er «kul». Om man prøver å fremstille Jesus som «kul» kommer man fort på avveier, for da blir fokuset å TILPASSE Jesus. Når det å tilpasse blir fokuset, er det veldig lett å justere budskapet, slik at det er mer tilpasset dagens kultur.

Det vi heller burde gjøre er å belyse den virkelige grunnen til at Jesus er relevant. Når folk ser hvorfor Jesus er relevant i dag, da blir Jesus attraktiv — ikke fordi Han er kul, men fordi Han tilbyr noe ingen andre kan tilby — nemlig tilgivelse for synd.

Bibelens Jesus

Jeg har hørt folk si, at grunnen til at dagens menigheter tømmes for unge mennesker er fordi kirkene må gjøres mer moderne. Det er kanskje noe sant i dette, men vi trenger mer enn moderne menigheter om vi ønsker å nå Europa.

Når Jesus sier at vi er jordens salt, så legger Han til at «... hvis saltet mister sin saltkraft, hvordan skal det da kunne bli salt igjen? Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene.» (Matt 5:13).

Kan det være at vi, i vårt forsøk på å justere budskapet som skulle være «Guds kraft til frelse», har mistet kraften og at vi derfor ikke lenger er relevante for verden rundt oss. Det er tusenvis av Europeere i dag som har dype åndelig lengsler, men de søker ikke til kirkene. Hvorfor? Fordi de assosierer kirken med historie og religion, men ikke med åndelig liv. Men Bibelens Jesus har både liv og kraft til å frelse.

Evangeliet ifølge Bibelen

Ordet evangelium er latinsk og betyr godt budskap og derfor blir betegnelser som “Evangeliet”, “gode nyheter” eller “godt nytt” brukt litt om hverandre i kristne sammenhenger. Men at et budskap er ”gode nyheter” gjør det ikke automatisk til det evangelium Bibelen taler om.

Det evangelium Bibelen taler om er et helt bestemt budskap og det er dette budskap Paulus sier er “Guds kraft til frelse” (Romerbrevet 1:16). Med gode intensjoner har mange kristne søkt å forkynne Evangeliet på en måte som gir budskapet et mer positivt preg og selv om tanken er god, har dette dessverre ført til at det som i dag ofte blir kalt Evangeliet, er veldig forskjellig fra det budskap de først kristne forkynte.

Om jeg, i et forsøk på å forkynne et mer mottagelig budskap, velger å modifisere budskapet, må jeg være klar over at det er Guds eget budskap jeg tar meg friheten til å forandre. Selvfølgelig vil presentasjonsformen forandre seg fra generasjon til generasjon og man bruker andre ord, nye metaforer, uttrykk, osv., men budskapet må forbli det samme.

Hva var budskapet disiplene skulle forkynne?

Mange vil si at Evangeliet er de gode nyheter om at Gud elsker dem, men selv om dette er sant og absolutt gode nyheter, er det faktisk ikke hva de først kristne forkynte. I følge Johannes 3:16 var det kjærlighet som MOTIVERTE Gud til å sende Jesus, men det var ikke FORDI Gud elsket oss at vi TRENGTE å bli reddet (frelst). Vi trengte frelse fordi vi var fortapt.

Selvfølgelig var det ikke det at vi var fortapt som var de gode nyhetene - de gode nyhetene var at vi nå kan unnfly fortapelse. Men det er det faktum at vi er fortapt som gjør Guds løsning til gode nyheter. I slutten av Evangeliene ser vi Jesus forbereder sine disipler på at Han snart skal forlate dem og like før sin himmelfart forklarer Han for sine

disipler hva de skal forkynne.

…og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. — Lukas 24:46-47

Når Peter for første gang bringer Evangeliet til hedningene kan vi lese Peters direkte gjengivelse av hva Jesus bad dem forkynne.

Og han (Jesus) bød at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde. Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn. — Apostlenes Gjerninger 10:42-43

Når Peter gjengir for Kornelius’ hus hva Jesus bad dem forkynne, sier han de skulle forkynne at Jesus er den som Gud har satt til dommer over levende og døde, og at tilgivelse for synd kunne oppnås ved Hans navn. At Peter sier de ble bedt om å forkynne Jesus som dommer over levende og døde passer også perfekt med det vi leser Jesus ber dem om å forkynne i Lukas kapittel 24. For grunnen til at vi trenger å få vår synd tilgitt er fordi det kommer en dag hvor vi skal stå til regnskap for vårt liv her på jorden (Hebreerbrevet 9:27). Om vi ikke har fått vår synd tilgitt innen den dag vil vi gå fortapt.

De første kristne var ikke av den forståelse at alle mennesker allerede VAR forsont med Gud, men de forkynte at veien VAR ÅPNET så alle nå KUNNE BLI forsont. Derfor sier Paulus:

Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! — 2. Korinterbrev 5:20

I Apostlenes Gjerninger kapittel 17 ser vi at Paulus kom i diskusjon med noen epikureiske og stoiske filosofer fordi han forkynte Jesu oppstandelse (Apostlenes Gjerninger 17:18). Når de så inviterer ham til å forklare nærmere hva han tror på forklarer Paulus budskapet slik:

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting. Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: «For vi er hans slekt.» Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde. — Apostlenes Gjerninger 17:24-31

Mot slutten av sitt liv oppsummerer Paulus, i sin avskjedstale til de eldste fra Efesos, hva hans budskap har vært. Da sier han at hans budskap har vært omvendelse til Gud og tro på Jesus Kristus (Apostlenes Gjerninger 20:21). Det som sjokkerer mange, når de går igjennom de ganger Evangeliet blir forkynt i det Nye Testamentet, er at Guds kjærlighet faktisk ikke blir nevnt en eneste gang.

Når du går igjennom Apostlenes Gjerninger og studerer de steder hvor evangeliet blir forkynt vil du finne følgende hovedpunkter

• Omvendelse fra synd og til Gud

• Jesus oppstandelse

• Jesu makt til å tilgi synd

• At det en dag kommer en dom

Når Evangeliet forkynnes i dag er det mange av disse punkter som faktisk ikke blir nevnt. Andre punkter, som for eksempel synd, blir kun nevnt generelt slik at de som lytter ikke skal føle seg fordømt.

I dag liker vi heller å fokusere på at Jesus elsker deg, at Gud har en fantastisk plan for ditt liv og at Han vil hjelpe deg med alle dine problemer. Selv om dette er sant er det verd å legge merke til at ingen av disse punkter blir brukt i Apostlenes Gjerninger. Om du i dag forkynner at mennesker må omvende seg og at det kommer en dag hvor Gud skal dømme levende og døde, vil du fort få høre at din forkynnelse har et negativt fokus - men det hadde nok både Paulus og de andre Apostler også fått høre. Faktisk kan vi lese at når Feliks hørte Paulus tale om troen ble han så skremt at han ba ham stoppe.

…Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Jesus Kristus. Men da han snakket om å gjøre det som er rett, om å være avholdende og om den kommende dom, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.» — Apostlenes Gjerninger 24:24-25

Nå tror jeg ikke det å skremme mennesker er den beste løsning, men jeg ønsker å poengtere at det budskap som blir presentert i dag er veldig annerledes enn det budskap vi leser om i Bibelen, og dette burde bekymre oss.

I dag er vi livredde for å fremstille Gud som en fryktinngytende Gud, men ønsker heller å fremstille Ham som en god pappa som aldri blir sint. Ja, Gud er en god Far, men Han er også en fryktinngytende og rettferdig dommer. Vi kan ikke velge å vrake når det kommer til hvordan vi ønsker Han skal være. Han er den Han åpenbarer seg som i Bibelen. Gud er nådig og har gitt oss tid til å omvende oss. Men det kommer en dag da både levende og døde skal få sin dom og derfor er det viktig å få sin sak i orden med Gud nå.

Det store “Hvorfor?”

Det er mange mennesker i dag som hører kristne tale høyt om hvor fantastisk det er å kjenne Jesus, og i sitt stille sinn tenker de: “Så fint at DE har funnet noe som fungerer for DEM”. Fordi vi har et ønske om å være mer positive, har vi fokusert så mye på “fordelene” at vi ofte har glemt å fortelle folk HVORFOR de også faktisk behøver å bli frelst.

Paulus sier at vi som kristne har blitt gitt forsoningens tjeneste, men for en som ikke vet at han er i en konflikt gir ikke et forsonings-budskap noe mening.

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! — 2. Korinterne 5:19-20

I følge Bibelen er mennesker som ikke har tatt imot Jesus under Guds vrede og på vei mot fortapelse (Johannes 3:36). Dette er GRUNNEN til at de trenger frelse. De gode nyhetene er at vi nå, ved å tro på Jesus, kan få vår synd tilgitt og bli forsont med Gud - dette er de gode nyheter.

Noen ønsker kun å forkynne forsoning, uten å tale om hvorfor vi må forsones, men når vi gjør det fjerner vi selve grunnen til at de gode nyheter er gode nyheter. La oss ikke skamme oss over Evangeliet og la oss forkynne det slik de først kristne gjorde det. La oss ikke, i frykt for hva mennesker vil tenke, unnlate å fortelle folk HVORFOR vårt budskap er relevant for alle. La oss i kjærlighet forkynne hele sannheten slik at menneskers øyne kan bli åpnet så de ser hvorfor Evangeliet er gode nyheter nettopp for dem.

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. — Romerbrevet 1:16