Tid for å søke Gud!

Jeg blir dypt grepet av den måten Daniel reagerte da han leste profetiene av Jeremias, og oppdaget at tiden var inne for Israels folk å komme tilbake til sitt land. Dette var et herlig løfte, men i stedet for å juble begynner han å søke Gud i bønn og faste.

Vi hadde kanskje satt i gang en jubelsang og stor feiring, men det gjorde ikke Daniel. Det står i Daniel 9:3.

”Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: vi har syndet og gjort misgjerning, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud og Dine dommer.”

Daniel så løftet, men også årsaken bak den tilstanden de var i. Han visste at det måtte en alvorlig omvendelse til, før de kunne få del i løftet. Derfor begynte han å søke Gud ”... i faste med bønnerop og bønn om nåde ...”

Guds løfter til Israels folk

Gud sier i 2. Krønikebok 7:14 at ”... når Jeg befaler gresshoppene å fortære landet, eller når Jeg sender pest blant Mitt folk, hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.”

Dette kan gjelde både nasjoner og enkeltpersoner, og det starter med at vi ”ydmyker oss, ber og søker Hans ansikt.” Vi har behov for å rope på Herren, faste og be! Forut for Åndsutgydelsen i Joel 3 står det i Joel 2, 12:

”Men likevel, selv nå, sier Herren, vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.”

Gjelder dette også for oss i Den ny pakt?

De første kristne hadde ingen annen bibel enn GT, og Paulus sier tydelig om beretningene i GT at ”... Disse hendelsene ble forbilder for oss ...” (1. Kor. 10:6) og i vers 11 at ”...Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til.”

Paulus sin holdning til Gamle Testamentet var at ”... alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom ...” (Rom. 15,4). Om det er en ting vi lærer av å studere det Gamle Testamentet og Israels historie, er det at et folks relasjon til Gud påvirker nasjonens tilstand. Synd åpner døren for ødeleggelse, pest og plage — mens lydighet imot Guds ord åpner døren for Guds velsignelse.

Personlig omvendelse ogvekkelse bringer velsignelse

Guds holdning og forhold til Israel er et bilde på den måten Gud forholder seg til sin menighet i dag. Vi er kalt ut fra verden, og blitt Guds folk av bare nåde. Abraham ble også kalt ut av verden, og hans ætt gjennom Isak ble Guds folk Israel. Gud elsker sitt folk og han bedrøves når hans folk lever i synd og velger sin egen vei.

Israels folk ble kalt til å være et annerledes folk som skulle være et lys for hendningene. Ikke fordi de var bedre enn andre, men fordi Gud hadde utvalgt dem. Vi er utvalgt i Kristus til å være hans folk og gjennom Jesus ble vi, som et vilt oliventre podet inn i det ”ekte oliventreet” (Rom. 11:17-21) — Israels folk.

Som hans folk er vi bestemt til å leve i hellighet og renhet, kledd i en blodrenset klesdrakt i påvente av at vår brudgom.

La oss sammen søke Herren i denne tiden

Vi opplever vanskelige tider, og la oss da gjøre det Gud befalte sitt folk Israel å gjøre i slike tider. Hans befaling var at de skulle ”... be og søke Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd!” (2. Krøn. 7:14).

Det var til sitt eget folk Israel at Gud sa ”... Deres synder har skjult Hans ansikt for dere, så Han ikke hører ...” (Jes. 59:2). La oss som Hans folk idag ydmyke oss, søke hans åsyn, vende om fra våre egne veier. La oss be som Daniel, på vegne av hans eget folk og hans samtid, kommer fram for Gud og si ”vi har syndet og gjort misgjerning, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud ...” (Dan. 9:5).

La oss innvie oss til Herren på nytt og la hans blod få rense oss fra all egoisme, selviskhet, og menneskefrykt som har gjort at vi ikke har stått klarere opp mot den synd og urettferdighet som griper om seg i vårt land — og også blant det folk som kaller seg kristne.

Gjør vi det har vi et løfte fra Gud om at han skal ”... høre fra Himmelen og tilgi våres synd og lege vårt land ...” (2. Krøn. 7:14).

Bønn om vekkelse

Det er mange som ber om vekkelse både i Norge og de andre nordiske land. Dette er et viktig arbeid og mange store innhøstninger har blitt båret fram av mennesker som har ropt til Gud i mange år. Men om vi skal se vekkelse må vi også be om arbeidere som er villige til å forkynne et vekkelsesbudskap.

Jeg tror at når vi som Guds folk ydmyker oss, vender om fra våre synder, og bruker tid i Guds nærhet, vil Gud kalle på mennesker. Når Han gjør det, blir de modne og åpne for å motta evangeliets budskap. Men troen kommer av forkynnelsen (Rom 10:17) og «... hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom 10:14).

Hvor er høst arbeiderne?

Når vi leser vekkelses-historie, forstår vi at bønn ofte medvirker at Gud sender forkynnere — vekkelsespredikanter som setter mennesker på valg og får fram syndenød. Dette ser vi har skjedd helt fra Peters tale på Pinsedagen, hvor de som hørte forkynnelsen, kjente at det «stakk dem i hjertet». Deres respons var at de spurte «Hva skal vi gjøre?».

Slik har det også vært i Norge. På Hans Nielsen Hauges tid vokste det fram en stor skare av radikale forkynnere, både menn og kvinner, som kalte folk til omvendelse og som ikke fryktet for å utfordre prester og navnekristne. Budskapet deres var klart: «Dommeren Jesus kommer — er du rede til å møte ham?». Det samme budskap forkynte Peter da han av Kornelius ble bedt om å forkynne for dem. Peter forkynte om Jesus som gikk omkring og gjorde «... godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, ...» (Apg 10:38). Men i sin forkynnelse sa han også at Jesus «... påla oss å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Om Ham vitner alle profetene at hver den som tror på Ham, skal få syndenes tilgivelse ved Hans navn....» (Apg 10:42-43). Da Peter hadde forklart om dom og syndenes tilgivelse, falt Den Hellige Ånd på dem som hørte.

Vekkelse setter fokus på evigheten!

Bønn har alltid gått forut for vekkelse, men gjennombruddet har kommet ved at Gud har reist opp vekkelsesforkynnere — enten de heter Jonathan Edwards, Finney, Wesley, William Booth, Moody, Frank Mangs eller Hallesby. I alle vekkelser har det vært personer som har våget å sette mennesker på valg! Ofte har disse forkynnere vært legpredikanter, men noen ganger har Gud også arbeidet gjennom utdannede forkynnere — men alle av dem måtte lære å stole på Gud. Felles for dem var at deres budskap gikk på tvers av hva som var allment akseptert. Derfor møtte de også motstand og forfølgelse.

Ofte måtte de reise fra sted til sted og overalt hvor de kom var deres spørsmål «Har du din sak i orden med Gud?». Deres fokus var menneskers frelse og ikke sosial aksept. De var opptatt av menneskers evige skjebne, himmel og helvete og ikke jordisk suksess. De har blitt kalt mørkemenn, svovelpredikanter eller andre skjellsord, men fakta er at de brakte tusener av mennesker inn i Guds rike. Deres budskap skapte gudsfrykt som ofte er forløperen for omvendelse.

Også ikke-kristne fikk gudsfrykt og var redde for å gjøre noe galt. Det skapte en god moral i samfunnet, og frukten var ofte god og vellykket næringsvirksomhet. Dette ser vi spesielt i Hans Nielsen Hauges tjeneste. I dag er fokus på at «det er så lett å bli frelst — «bare ta imot Jesus i hjertet og be synderens bønn, så er du frelst!». Men i de store tidligere vekkelsene visste de ikke hva «synderens bønn» eller «frelses-bønnen» var for noe. Det var omvendelse, syndenød og rop om frelse. Dette ble gjort til de opplevde å «komme igjennom» til nytt liv i Gud. Det var ikke en rask fiks.

De rapporterte heller ikke at så og så mange hadde blitt frelst, men de snakket om hvor mange som hadde vendt om og kommet inn på frelsens vei. Det handlet ikke om å bli lykkelig, men om å få fred med Gud og bli reddet fra et evig helvete. Disse forkynnerne proklamerte tydelig at det var «den trange port» og «den smale vei» som førte til himmelen, slik Jesus sier i Matteus 7:13-14. Det betyr ikke at de forkynte en «gjernings basert» kristendom, men de var tydelige på Jesu ord om å være villig til å gi alt (Luk 14:33).

Rop til Gud om nye unge og gamle forkynnere i dag!

Det er et nødrop i mitt hjerte, og jeg tror det er i tråd med det Jesus sa i Matteus 9:37-38 «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Om vi ønsker vekkelse må vi be om mange arbeidere som tør å gå ut med et klart og tydelig vekkelsesbudskap.

Om du ønsker å bli populær og vel ansett i «det fine selskap» er dette ikke noe for deg. Jesus sier selv at «... Jeg sender dere ut som sauer blant ulver ...» (Matt. 10, 16). Han advarte dem og sa at de ikke måtte forvente å bli likt og akseptert av alle. Ja, faktisk sa Han rett ut at de kunne forvente arrest og forfølgelse og at budskapet også kunne forårsake splittelse — endog innen familier (Matt 10:21-22).

Dette er kanskje ikke noe vi liker å snakke om her i den vestlige verden, men i land hvor det er forfølgelse er dette helt klart og innlysende. Alle de tusener som blir frelst i disse land vet at den bestemmelse de tar vil utsette dem for fare, og er innforstått med at det endog kan føre til at familien vil forkaste dem.

I dag vil gjerne forkynnere bli likt og de går langt for å gjøre Jesus «mer attraktiv!» Nei, Jesus var tydelig i Johannes 7: 7 hvor Han sier at «... Verden kan ikke hate dere, men meg hater den fordi jeg vitner om at verdens gjerninger er onde ...» Han sier også i Johannes 15:19 at «... Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere ...». Det er tydelig at Jesus ikke ønsket at vårt fokus skulle være å bli populær i verdens øyne. Tvert imot sier han i Lukas 6:26 «... Ve dere når alle taler vel om dere ...».

Det betyr ikke at vi skal søke å bli upopulære, slå folk i hode med Bibelen og «skremme folk» med helvete. Samtidig må vi ikke være redde for å løfte Bibelens budskap høyt og være tydelige, både når det kommer til synd, omvendelse, himmel og helvete. Vårt fokus må være å forbli tro imot det Gud har kalt oss til å forkynne og ikke hva mennesker ønsker å høre. Om vårt fokus blir hva folk ønsker å høre kommer vi fort på avveier og Paulus sa at «... hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener ...» (Gal 1:10).

Er enhet veien til vekkelse?

Jeg tror på vekkelse og fornyelse blant Guds folk i Skandinavia og vi ser spirer av noe nytt begynne å vokse frem og folk fra mange forskjellige kirkesamfunn begynner å våkne opp for det overnaturlige.

Før var det pinse- og trosbevegelsen som stod for den karismatiske side av kristenheten, men i senere år har det vokst fram sterke karismatiske røster også innen den Lutherske kirke. Dette har ført til nytt samarbeid mellom de forskjellige kirkeretninger og selv om det har vært teologiske uenigheter, har man funnet sammen i et felles ønske om mer av Gud. Gleden av å oppdage en hunger etter mer av Gud i tradisjonelle kirkesamfunn har også ført til at mange pinsekarismatikere har fått en ny fasinasjon for den tradisjonelle og historiske siden av kristendommen. Sakte men sikkert har skillelinjene begynt å forsvinne.

Men i alle nye bevegelser er det en tendens til å gå for langt og i gleden over gode opplevelser støter man bort all kritikk ved å kategorisere det som å ”ikke være åpen for Ånden”. Levende kristendom er mer enn gode opplevelser, og det er helt avgjørende at disse opplevelsene bygger på Guds eget Ord.

Men er ikke enhet alltid positivt? Nei, ikke hvis enhet betyr enighet om å legge seg på laveste fellesnevner. Det er fint at man er enig om at Jesus døde for verdens synd, men om enhet betyr at vi skal la være med å snakke om sannheter i Guds ord, i frykt for å støte noen — ja, da er det ikke virkelig enhet man snakker om.

Vil vekkelse føre til enhet?

Nei, tvert imot! Vekkelse har alltid skapt splittelse og slik har det vært helt fra Jesu tid. I Johannes 7:43 står det om Jesus at ”... ble det splid blant folket på grunn av Ham.” Dette var heller ikke bare et engangs tilfelle, for i Johannes 10,19 står at det ble ”... igjen splid blant jødene på grunn av disse ordene.”

Selv om de første troende holdt sammen og elsket hverandre, førte også deres forkynnelse til splid blant folket generelt. Likevel står det at ”... Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt.” Noen våget ikke å nærme seg dem, men likevel hadde mange dyp respekt for dem. Jesus talte klart og tydelig da Han i Lukas 12:51-52 spurte folket: ”Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid ...”

Om du studerer vekkelseshistorie vil du se at vekkelse og forfølgelse alltid har gått hånd i hånd. Vekkelse har aldri vært en enhetsbevegelse, men tvert imot har vekkelse skapt liv og røre. Mennesker som helhjertet har søkt Guds hjerte har alltid måte forberede seg på motstand. Paulus forberedte også Timoteus på dette da han sa at ”... alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt ...”.

I Norge har det samme gjentatt seg igjen og igjen helt fra Hans Nielsen Hauges tid. Hans radikale omvendelses-forkynnelse møtte stor motstand, men han så det nødvendig å tale prestestanden midt imot. Det gjorde at han måtte sitte i fengsel mange ganger og i mange år. Når vekkelsene bryter fram i lokale menigheter, vil det i de fleste tilfellene alltid finnes noen som misliker det som skjer. Da blir det slike brytninger som Jesus snakket om.

Enten vi snakker om Luther, Wesley Barratt og mange andre, så kom ikke vekkelsene uten brytninger. Om de hadde latt seg kue av kritikk og motstand, hadde det ikke blitt noen vekkelse eller reformasjon. Men midt i motgang og forfølgelse har Gud åpenbart seg. Samtidig som noen har blitt rasende, har Gud kalt på mennesker til frelse og fornyelse.

Jesu bønn om enhet

Jeg tror vi til en viss grad har misforstått hva Jesus sa i sin bønn om enhet. Hans poeng var ikke at verden skulle komme til tro ved at vi, på tross av forskjellige kirkesamfunn, elsket hverandre. La oss se på hva Jesus ba om i Johannes 17:22-23:

”Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”

Han gav oss sin herlighet, for at vi skulle være ett med Gud og når vi ble ”fullt og helt” ett med Gud slik Jesus var, da ville verden komme til tro.

Når vi blir ett med Jesus vil verden kunne se Jesus i oss — fordi vi er ett med Ham. Jeg tror også dette vil føre til enhet med andre brennende kristne på tross av kirkesamfunn, men fokuset må være på Jesus og ikke oss selv.

Ord og Ånden

Jeg tror det er et desperat behov for Guds Ord og Den Hellige Ånds åpenbaring over dette. Det vi behøver er ikke bare å holde hverandre i hendene, slik at verden kan se at vi har sluttet å sloss. Vi behøver Den Hellige Ånds åpenbaring, slik at vi alle vokser opp til Han som er hode for legemet — Jesus Kristus (Ef. 4:11-16).

Ekte økumenisk enhet vil kun kommer når vi alle først blir ett med Faderen. Om vi først skal løse alle teologiske konflikter er jeg redd vi aldri blir ferdige, og om vi legger oss på laveste fellessnevner vil vi aldri vokse opp til Han som er hode. Når Gud virkelig åpenbarer sin herlighet vil ikke dette alltid føre til begeistring blant alle mennesker. De som ikke er åpne for at Gud skal forandre på deres teologiske ideologier, vil stride imot det Gud gjør. Men de som er villig til å overgi seg og la Gud få beskjære dem — de vil få oppleve mer av Guds herlighet og at Jesus mer og mer vinner skikkelse i dem.

I Apostlenes Gjerninger ser vi flere ganger at når Gud på en spesiell måte åpenbarte seg førte det ikke bare til glede, men også til frykt (Ap. 2:43 + 5:11-12). Men frykten førte til en overbevisning om synd som gjorde at mange vendte seg til Gud. Må Gud gi at vi kan søke Herren av hele vært hjerte så vi blir gjort ett med Ham gjennom den Ånd han har gitt oss. Vi trenger å ydmyke oss under Ham så vi kan oppleve det som Jesus ba om i den samme bønnen i Johannes 17:17:

”Hellige dem i Din sannhet! Dit Ord er sannhet.”